Homospøkelser i mannsforskningen

Er det på tide å døpe mannsforskningen til hetero-mannsforskning?

I ARTIKKELEN «Dyret er sluppet løs» (17.7), ønsker mannsforskeren Knut Kolnar å vekke til live og belyse «mannedyret». Med de siste årenes økende interesse for mannsrollen, både i dagspressen og forskningsmiljøer, mener Kolnar stereotypien rundt «mannedyret» kan være «en kilde til innsikt i de ideologier og maktmekanismer som former mannen, snarere enn til stigmatisering og stereotypisering». I påvente hans kommende bok, kan det være interessant å trekke frem et av fjorårets forsøk på nettopp en slik nyansering av maskulinitet i kulturens uttrykk, nemlig en av nestorene i mannsforskningen Jørgen Lorentzens bok «Maskulinitet - Blikk på mannen gjennom litteratur og film».

Her tar Lorentzen utgangspunkt i et av mannsforskningens fundamentale argumenter, at også menn er kjønn . Med dette som utgangspunkt vil han vise at «en mann ikke alltid er en mann, men at menn kan være så mangt [...] og at det er dette mangfoldet som er så spennende» (s.13). Ideen om «mannligheten» har fungert som en slags tvangstrøye, mener Lorentzen, og «ethvert lite brudd med denne ideen er en risikoadferd som kan føre mannen inn i umannlighetens sumpete tilværelse» (s.10). Med dette som et bakteppe diskuterer han ved hjelp av ulike litterære verk og filmer, blant annet forholdet mellom far og sønn, menn og fotball, menns seksualitet og vennskap mellom menn.

Gjennom seks kapitler tar Lorentzen for seg et stort register av ulike forestillinger rundt det mannlige. Men når han i utgangspunktet fremmer hvordan han vil nyansere mangfoldet av mannsfigurasjoner, er det litt underlig hvordan teksten selv synes å reprodusere enkelte stereotypier rundt menn. Stadig dukker det frem et problematisk skille mellom forestillingen om «de heterofile (gutta)» og «de homofile».

NOEN EKSEMPLER: I kapittelet «Vennskap mellom menn» skisserer Lorentzen opp hvordan vennskap «ut i fra et mannsperspektiv» er vanskelig, for «vennskap har på en måte vært kvinners greie» (s.94). For mens unge jenter «tisker og hvisker sammen tilnærmet kontinuerlig for å opparbeide seg en uovertruffen sosial og kommunikativ kompetanse, er gutta ute og virrer på fortballbaner, sloss seg i mellom eller dyrker tause felleskap foran diverse skjermer» (s.94). Etter dette parodisk tablåaktige resonnementet konkluderer Lorentzen at - [e]n slags vennskapets tidsalder gir derfor gutta noen ekstra utfordringer. Men det skisseres straks opp en løsning på menns store vennskapsproblemer: «En måte å løse det på for heteroseksuelle menn er å lære av de homoseksuelle, som har lengre fartstid i å dyrke vennskapet mellom menn.» (s.94. Vår uthevning) Det er noe fascinerende hvordan dette lille ordet «de» har sneket seg inn. Et slikt «de» er med på å generalisere og homogenisere forståelsen av de homofile , som tydeligvis i fellesskap kan hjelpe (oss?) heteroseksuelle.

Lorentzen omtaler også de gutta som faktisk har lært av «de homofile», nemlig «de metroseksuelle». Dette er menn som «kombinerer heteroseksualiteten med livsstilmønstre fra homoseksuelle menn, med uforpliktende relasjoner, sex og stor vekt på vennskap, estetikk og egenpleie»(s.95). Det er overraskende at en forsker av Lorentzens kaliber kan tillate seg å bruke slike ureflekterte reproduksjoner av stereotypier, både rundt homofiles såkalte «livsførsel», og disse såkalte «metroseksuelle». Det er nærmest som om Lorentzens bilde av «de homofile» ikke strekker seg ut over «Homsepatruljen». Dette vitner om en sleivete holdning til kategorier, som langt fra bidrar til en nyansering av det mannlige.

FOR Å FINNE en annen innfallsport til fornyelse av vennskap mellom menn, går Lorentzen tilbake i historien. Før i tiden var nære vennskap mellom menn vanlig, forteller han, mens i dag er homofobien et «spøkelse som hjemsøker vennskap mellom gutter og menn» (s.102). Lesningen av Tore Renbergs roman «Mannen som elsket Yngve» (Oktober. 2003) får ham derfor til å «føle seg hensatt til en annen tid», og boken gir ham «en slags pirrende rystelse over at et vennskap [mellom menn] plutselig igjen kan omtales som en forelskelse». Boken omhandler Jarle Klepp som ser tilbake på et spesielt vennskap/forelskelse med klassekameraten Yngve, da han var 17 år. Lorentzen skriver: «Det finnes i Jarles vokabular ingen begreper for en heteroseksuell mann som føler en så sterk tiltrekning til en annen mann. I en moderne kultur finnes det heller ingen diskurs som kan romme en slik posisjon. Derfor er Tore Renbergs roman høyst interessant»(s.105. Vår uthevning ).

Det er påfallende at Lorentzens poeng i lesningen av romanen baserer seg på at Jarle er heteroseksuell, men at han allikevel kan bli forelsket i Yngve. Årsaken til problemene som oppstår mellom Yngve og Jarle er ifølge Lorentzen at «den heteronormative kulturen ikke kan tåle det. Enten må kjærlighetsfølelsen defineres som homoseksualitet eller den må ødelegges» (s.106). Vi stusser ved Lorentzens konklusjon. For er han ikke selv med på å opprettholde en heteronormativ forståelse av Jarles begjær, ved å ta hans heteroseksualitet for gitt? Er det ikke heller motsatt: at dette forholdet egentlig problematiser selve den heteroseksuelle kategorien? Dette har blant annet Melissa Gjellestad påpekt i artikkelen «Homoerotic or Homophobic? Teenage bodies in Mannen som elsket Yngve » i Edda 4/04.

ENKELTE KLARE heteronormative perspektiver virker som underliggende premisser i «Maskulinitet». Når Lorentzen også nevner Wilhelm Reich - som så på mennesket som biologisk heteroseksuelt, som forelegg for tanker rundt en ny mannlig seksualitet, forsterkes inntrykket. Hvor kommer inspirasjonen fra? Vi mener det er på tide å stille spørsmål rundt det som for oss virker som en mangelfull refleksjon rundt hvilke maskulinitet er som problematiseres i mannsforskningen. Man kan få inntrykk av at det eksisterer et virksomt skille mellom «homoforskning» og «mannsforskning»; et skille som Lorentzen selv viser til i innledningen av boken, der han skisserer bakgrunnen for sin egen forskning som basert på feministisk teori og «både homoforskningen og mannsforskningen»(s.12). Det problematiske med et slikt skille fremtrer idet det uutalt preger utvalget av de maskuliniteter som nyanseres. Til tross for mannsforskningens viktige intensjon om å fremme at «menn kan være så mangt», ender Lorentzens «Maskulinitet» opp med å reprodusere enkelte vesentlige stereotypier rundt mannen. Et resultat av en slik tendens er at mannsforskningen kanskje snart bør kalles hetero-mannsforskning? La oss håpe at Mannedyret til Kolnar er en smule mer nyansert.