Høna og egget

I Storbritannia har høna, egget, og en kjendiskokk skapt furore den siste tiden. Det dreier seg om vår alles Jamie Oliver, som nylig fikk både plomme og hvite i kontrafeiet etter avsløringen om at egg fra burhøns hadde blitt servert i én av hans restauranter. Angrepet var utvilsomt motivert av Olivers pågående kampanje for å overbevise det britiske folk om at industriell dyreproduksjon er en styggedom; kokken har blant annet produsert et tv-program, Jamie’s Fowl Dinners, hvor han demonstrerer hvordan kyllinger lever og dør i det industrielle jordbruket, og han har dessuten hatt strikse innkjøpsregler som forbyr industrielt produserte egg og ditto fjørfe ved alle sine restauranter. At slike egg likevel ble servert i Olivers navn, ble derfor sett på som en skandale, både av ham selv og andre. Oliver spekulerer nå i om udåden var en konspirasjon mot ham selv, siden avsløringen kom for en dag presis den samme uken som ovennevnte program skulle på lufta. Uansett forsikrer Jamie om at «hoder skal rulle» – formodentlig menneskehoder.

Hva, bortsett fra kjendisfaktoren, er det som gjør denne saken verdt å bringe til et norsk publikum? Jo, at noe lignende aldri kunne skjedd i Norge! Når så vi sist Moi, Stiansen, Hellstrøm, Lee, eller Viestad på barrikadene for dyrenes sak? Poenget her er ikke at kjendiskokker har et spesielt ansvar for dyrs velferd, for det er heller tvilsomt. Det er heller ikke at vi mangler kjendiskokker av Olivers kaliber, for det er helt sikkert. Det viktige er derimot at denne saken så tydelig viser hvilken kontrast det er mellom Storbritannia og Norge når det gjelder dyrevern. Det er en kontrast som gir praktiske utslag; i Storbritannia kommer man over såkalt freedom food på annethvert gatehjørne, mens vi her på berget fortsatt har vanskelig for å forstå hva ordene «fri» og «mat» har å gjøre i samme setning. Britene har i over hundre år prydet seg med å være «den dyrevennlige nasjonen», så de har slik sett et rykte å leve opp til, men jeg mistenker at dette dreier seg om noe mer enn nasjonal selvgratulasjon.

Det er først og fremst to forhold som gjør at nordmenn er slike bakstrevere når det gjelder dyrevern. For det første har dyrevern som en moderat strategi ikke har fått det samme fotfeste i Norge som for eksempel i Storbritannia. Den relativt beskjedne plassen den norske offentligheten ser seg i stand til å rydde til dette temaet, blir ofte viet håpløst radikale stemmer. Det dreier seg om såkalte frigjøringskrigere som forstår «frislipp av mink» når de hører «dyrevern», og kronikører som omtaler dyrs situasjon i Norge som slaveri (se for eksempel innlegget «Vår tids slaveri» i Klassekampen, 10.12.2007). De utgjør bevegelsen for dyrs rettigheter, og de går inn for moralsk likestilling mellom mennesker og dyr. Disse stemmene lar seg høre i Storbritannia også, naturligvis, men der finnes i tillegg en sterk og tydelig tradisjon for det moderate dyrevernet, hvor det er legitimt for alle og enhver å uttrykke bekymring for hvordan vi behandler dyr i vårt samfunn.

I Norge har budskapet om dyrs rettigheter hatt svært begrenset appell, og det kan se ut til at avsky mot denne radikalismen har smittet over på vår oppfatning av dyrevern generelt. Det er antagelig riktig å si at den radikale tilnærmingen til dyrevern har virket avvisende på potensielle sympatisører til saken; at den rett og slett har virket mot sin hensikt. Det radikale dyrevernet har gjort situasjonen for norske dyr verre, fordi alle som ikke deler det radikale utgangspunktet har vært mer opptatt av å «ta avstand» fra det enn å utvikle en selvstendig, moderat posisjon. Slik har man dannet seg et bilde av dyrevern som noe naivt og useriøst, som lite annet enn en besettelse blant fanatiske ungdommer.

Den andre grunnen til at dyrevernet har en relativt svak posisjon i Norge, er at nordmannen går rundt med en enorm, og til dels uberettiget, tillit til det norske landbrukets ivaretakelse av produksjonsdyrenes velferd. Vi har utrolig nok outsourcet dyrevernsaktivismen til bonden og samvirket. Nå er disse to naturligvis helt sentrale størrelser for enhver tilnærming til praktisk dyrevern, men å gjøre dem til garantister for dyrs velferd ligner unektelig på å sette bukken til å passe havresekken. I denne privilegerte posisjonen har bonden og samvirkene skapt en myte, som vi godtroende forbrukere har kjøpt i stort monn, der det heter at norske dyr har det så mye bedre enn dyrene i det store, stygge utlandet, at de store industrielle enhetene ikke finnes i Norge, og at den norske bonden er særlig opptatt av at «dyra skal ha det bra». Akkurat hvorfor vi har falt for denne myten er ikke godt å si. Det norske landbruket har jo i løpet av de siste 25 årene vært igjennom akkurat den samme utviklingen som i de fleste andre vestlige land, om enn i noe mindre skala. Trenden også hos oss har vært følgende: færre jordbruksbedrifter, men større kjøttproduksjon, altså, stadig færre bønder som må ta seg av stadig flere dyr. Å tro at denne utviklingen ikke har hatt en negativ innvirkning på produksjonsdyrenes velferd, er ikke annet enn naivt. Vi har gjort dyr til industrivarer, men vi vil ikke innse det.

Det er symptomatisk for dyrevernets begredelige situasjon her i landet at når et kritisk blikk først rettes mot samvirkesystemets manglende evne til å fungere som garantister for dyrevelferd – jeg tenker på dokumentaren Smaken av hund (2006) – så lykkes de anklagede fort å snu kritikken mot kritikerne selv.

Det som skulle vært en debatt om hvordan samvirkene produserer kjøtt, melk, og egg, ble isteden en debatt om filmskapernes metoder. Statskanalen nektet å vise filmen, og TV2, som først var innstilt på å vise den, trakk seg da samvirkene truet med PFU-klage. Men hvorfor så filmskaperne seg tvunget til å ta i bruk tvilsomme metoder i utgangspunktet? Kan det ha noen annen forklaring enn hemmeligholdsbehov og ugjennomsiktighet fra samvirkene sin side? I den grad andre enn samvirkene selv har blitt stående som taperne i denne saken, er det en skandale. Imens fortsetter både bonden, samvirkene og vi forbrukere som før.

Noen ganger morer vi oss med undring over hva som kom først; høna eller egget? Når det gjelder eggene som havner på matbordene våre, er det imidlertid ingen tvil. Da er det høna – et levende, følende vesen – som kommer først. Om vi kunne reflektere litt oftere og mer helhjertet over det, kunne kanskje også vi begynne å tenke at industrielt produserte dyr er en skandale verdt.