Hovedkommentar: SVs landsmøte

Høne vil bli hane

SV spenner brystet som en hane og stiller krav smidd i stål. Det er dristig, både som profil og strategi, skriver John O. Egeland .

Kommentar

Partiet skal stramme seg opp. SV vil ikke lenger bli behandlet som en flokk politiske høns, stadig utsatt for andres vilje eller forakt. Partiledelsen kjenner et drag av vår i luften. Den ser en fastere tendens på meningsmålingene og medlemstallet er det høyeste på ti år. Partiet framstilles som mer konsolidert og optimistisk. Da er det naturlig å gå på offensiven med tydelige ambisjoner om politiske resultater. Partiets landsmøte denne helgen er invitert til å samle seg om fire hovedkrav der SV vil ha gjennomslag for å støtte en ny regjering. Det omfatter en klimasatsing med ubeskåret vern av Lofoten, Vesterålen og Senja, et skikkelig løft for barnetrygden, en nasjonal norm som sikrer flere lærere og velferd uten profitt, bl.a. i barnehagesektoren.

Det overordnede målet er å få ned ulikhet i makt og rikdom i Norge. I stedet for å vektlegge hårete eller langsiktige løfter, velger partiledelsen å fokusere på konkrete mål og virkemidler. Det handler om forpliktende løfter, ikke om fjerne politiske reisemål, forsikres det. Politisk gjennomslag for de fire kravene vil avgjøre om SV kan gå i regjering, inngå en samarbeidsavtale i Stortinget eller gå i opposisjon.

Planen virker ryddig ved første øyekast, men samtidig er den spekket med minefelt. Den bygger også på en forståelse av SVs posisjon og soliditet som er nokså ubekreftet. Meningsmålingene er kanskje blitt noe mindre deprimerende for partileder Audun Lysbakken og hans folk, men SV er ikke reddet fra sperregrensens mareritt. De siste tolv månedene har partiet holdt seg stødig rundt fire prosent i gjennomsnittet på de sentrale meningsmålingene. Ni måneder såvidt over sperregrensen, tre under, ifølge beregningene til valgforsker Bernt Aardal. SV lunter altså av gårde på et historisk lavt nivå. Vår og blomstring har ennå ikke vist seg.

I politikken er det aldri lett å være liten. Ja, det er verre enn de fleste andre steder, fordi innflytelsen henger på størrelsen. Særlig dristig er det å brøle krav til Arbeiderpartiet som ikke har noen tradisjon for å lytte til andre enn sine aller nærmeste. Det er typisk at Ap-leder Jonas Gahr Støre sa blankt nei til SVs ultimatum om forbud mot profitt i private barnehager - til og med før Audun Lysbakken hadde lagt kravet fram offentlig. Det gjør ikke saken lettere at 53 prosent av norske barnehager er private, med 140 000 barn. Eller at privatiseringen ikke minst skyldes det historiske barnehageforliket SV tok initiativet til.

Den interne situasjonen i SV kan gjøre kravlisten lengre og mer komplisert å gjennomføre. På landsmøtet vil det bli fremmet forslag om at SV må prioritere forbud mot atomvåpen og si nei til at Norge deltar i utbyggingen av USAs rakettskjold. Dette er spørsmål som berører kjernen i venstresidens historiske identitet, men som samtidig har stor betydning når det gjelder å realisere et regjeringssamarbeid med Ap. Derfor er det ventet at motsetningene på SVs landsmøte på dette punktet blir kraftige. Det er usannsynlig at Ap kan gi SV en innflytelse på forsvarspolitikken som omfatter de mest intime delene av samarbeidet med USA.

Det taktskiftet SV-ledelsen legger opp til, må også vurderes i et langsiktig perspektiv. Er det tilpasset det politiske klimaet vi kan forvente - eller ane - de nærmeste årene? At høyrepopulismen brer seg ut, behøver ikke bety noen svekkelse for partier til venstre for sosialdemokratiet. I store deler av Europa - sist i valget i Nederland - ser vi at slike partier er høyst vitale. Selv om Norge så langt er et unntak, er det ellers tydelig at det er sosialdemokratiet som har de største problemene med vindene fra høyre.

SV vil gjøre ulikhet i i økonomi og makt til sitt politiske hovedtema, og har samtidig delt det opp i konkrete saker. Det lyder tradisjonelt, men kan likevel være godt tenkt. Kampen for likhet og likeverd er helt sentrale deler av venstresidens historiske misjon, ja selve plattformen for dens eksistensberettigelse. Denne kjernen gir også markeringsmuligheter i forhold til Ap. Samtidig er det her vi finner det grunnleggende skillet mellom venstresiden og høyrepopulismen. Partier til venstre hevder at økonomiske og sosiale konflikter og skiller er samfunnets viktigste motsetninger, ikke striden om kulturell eller nasjonal identitet. Å fremheve dette tydelig og sterkt, er nok viktigere enn å regulere profittnivået i private barnehager.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook