UNGE DEMONSTRANTER:  Lederen av bevegelsen Scholarism i Hongkong, Joshua Wong (i midten), og andre studenter har stått i fremste rekke i kampen mot Beijings forsøk på å begrense Hongkongfolks borgerlige rettigheter, innføre patriotisk undervisning i skolene osv. Foto: Reuters / NTB Scanpix
UNGE DEMONSTRANTER: Lederen av bevegelsen Scholarism i Hongkong, Joshua Wong (i midten), og andre studenter har stått i fremste rekke i kampen mot Beijings forsøk på å begrense Hongkongfolks borgerlige rettigheter, innføre patriotisk undervisning i skolene osv. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Hongkongs smitteeffekt

Hongkongkinesere flest har en kulturell identitet som skiller seg distinkt fra andre kinesere.

Kommentar

De kinesiske ledernes største frykt er en såkalt «fargerevolusjon». Uttrykket stammer fra oppløsningen av den tidligere Sovjetunionen, da de nasjonale separatistbevegelsene kledde seg i bestemte farger, som f.eks. oransjerevolusjonen i Ukraina.

Da den arabiske våren inntraff for et par år siden, sensurerte de kinesiske myndighetene alle nyheter om fenomenet og forbød alle tilløp til forsamlinger i kinesiske byer av angst for smitte. At Kina skal brekkes opp i mindre biter, oppleves som en like stor trussel som at kommunistpartiet eventuelt skulle miste sitt maktmonopol.

Taiwans «uavhengighet» og kravene om økt autonomi i Tibet og Xinjiang skaper konstant hodepine, angstreaksjoner og aggresjon i Beijing. Nå har Hongkong forstørret traumet. Man kan diskutere hvor nervøsiteten har vært størst de siste dagene. Blant lederne som frykter at Kina faller fra hverandre? Eller blant folk i gatene i Hongkong som frykter en gjentakelse av massakren på Tiananmenplassen i Beijing i 1989?

Tilsynelatende handler de folkerike demonstrasjonene i Hongkong om reelt demokrati ved valget på ny ledelse i 2017. Beijing har innrømmet innbyggerne i den tidligere britiske kolonien allmenn stemmerett. Haken er at en Beijing-kontrollert nominasjonskomité skal godkjenne hvilke kandidater som kan stille til valg. Resultatet blir høyst sannsynlig at Hongkong etter 2017 skal styres av en Beijing-vennlig marionettefigur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men uroen i Hongkong stikker dypere. Da britene overga Hongkong til Folkerepublikken Kina i 1997 var betingelsen at den tidligere kolonien skulle styres etter en såkalt «basislov» fram til 2047. Den daværende kinesiske lederen Deng Xiaoping innførte begrepet «ett land, to systemer», som garanterte hongkongborgerne fortsatt uavhengige domstoler, pressefrihet og andre borgerrettigheter. Britene håpet at politiske reformer i Folkerepublikken skulle gå i Hongkongs retning innen 2047, mens Beijings håp var at Hongkong skulle utvikle seg i mer patriotisk retning.

Den politiske tilnærmingen har ikke funnet sted i folkedypet, og spesielt ikke blant ungdommen. Hongkongkinesere flest har en kulturell identitet som skiller seg distinkt fra andre kinesere. Det gjelder folks generelle politiske bevissthet og ikke minst en dyp mistillit til det kinesiske kommunistpartiet.

Innfødte hongkongkinesere har verken opplevd revolusjonen, Mao-æraen eller kulturrevolusjonen. Mange av Hongkongs øvrige innbyggere er folk som har flyktet fra nød og politisk forfølgelse i Folkerepublikken etter 1950. I perioden mellom Tiananmen-massakren i 1989 og gjenforeningen med Kina i 1997, kom en strøm av fastlandskinesere til Hongkong. Hvert år på dagen for massakren, 4. juni, går titusener av hongkongkinesere i fakkeltog. I Beijing er det politifolk som dominerer gatebildet.

En undersøkelse som Hong Kong University har foretatt om nasjonal identitet, viser at 40 prosent definerer seg som «hongkongere». Bare 20 prosent kaller seg «kinesiske borgere».

Når den lokale ledelsen på oppdrag fra Beijing forsøker å stramme inn hongkongborgeres frihet ved å innføre kinesiske regler, går det ofte galt. I 2003 møtte et forsøk på å innføre en lov mot «subversiv virksomhet» massiv motstand. Kravet om innføring av obligatorisk «patriotisk utdannelse» i skolene i 2012, ble møtt med gatedemonstrasjoner og kraftig mobilisering blant Hongkongs studenter. Det er de samme studentene - i gruppene Occupy Central og Scholarism - som i disse dager har lammet Hongkongs sentrale forretningsstrøk. En av de unge studentlederne, Joshua Wong, var bare 15 år da han for to år siden startet aksjonen mot kinesisk hjernevasking av skoleelever.

Da demonstrasjonen begynte å gå i oppløsning i går, da offentlig ansatte fikk slippe fram til arbeidsplassene og da forsamlingen foran den lokale lederen Leung Chun-yings hovedkontor fjernet seg, var det tvil på begge sider av konfliktlinja om hva som kommer ut av aksjonen. Foreløpig er et vagt løfte om forhandlinger mellom demonstranter og lokale myndigheter, det mest konkrete resultatet.

Det er vel så interessant å følge de potensielle reaksjonene fra Beijing-lederne. Puster de bare lettet ut nå, fordi de slipper å sette inn Folkets frigjøringshær mot studenter nok en gang? Eller ser de i Hongkong-opprøret en langsiktig utvikling som minner faretruende om Taiwan, Tibet og Xinjiang?