Honningkrukka frister

Pengene er der. Spørsmålet er om det er lurt å bruke dem, skriver Stein Aabø.

FRISTET? Siv Jensen (Frp)  (t.v.) og Erna Solberg (H)  under partilederdebatten på TV2 torsdag kveld. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
FRISTET? Siv Jensen (Frp) (t.v.) og Erna Solberg (H) under partilederdebatten på TV2 torsdag kveld. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer
Meninger

Mye ser ut til at løsningen på de borgerlige partienes valgløfter blir å bruke mer oljepenger. Det kan finansiere både skattelettelser, velferdsreformer og infrastruktursatsing. Alt dette kan skje innenfor handlingsregelen - om den tolkes bokstavelig og tallmessig til fire prosent av oljeformuen.

Ettersom oljeformuen vokser jevnt og trutt, vil også fire prosent utgjøre stadig større beløp. Så store at NRK Dagsnytt i går kunne fortelle oss at den neste regjeringen (uten å nevne navn eller farge) kunne bruke dobbelt så mye oljekroner som den sittende regjeringen. Mens de rødgrønne partiene har saldert sine budsjetter med omtrent 850 milliarder oljekroner til sammen de siste åtte åra, vil eksempelvis de blåblå, ifølge framskrivningene, kunne bruke et nesten like stor beløp fordelt på de fire neste. Forklaringen er ren prosentregning.

De siste åra har regjeringen brukt mindre enn fire prosent, ned mot tre prosent av den voksende formuen. Måteholdet skyldes hensynet til økonomiens tåleevne. I gode tider skal det brukes mindre enn handlingsregelen tilsier, for i dårlige tider å kunne bruke mer. Det ble gjort i 2009 og 2010 som følge av finanskrisa. Da måtte hjulene holdes i gang. Da brukte regjeringen mer enn det de fire prosentene tilsa. Stat og kommuner fikk mer penger å bruke og bestille for, oppgaver som private i sin tur utførte og fikk betalt for. Pengene gikk like mye til private bedrifter med ordretørke og høyspente nerver som til nyansatte hjelpepleiere. Oljefondet ble brukt som en motkonjunkturreserve. Hovedformålet var å opprettholde sysselsettingen. Det lyktes. Når hjulene så kom i gang igjen, ble oljepengebruken redusert.

Nå er det ikke påviselig krise i Norge. Faktisk er det målbar vekst og god ordreinngang i industrien. Ergo holder Finansdepartementet igjen i sine anbefalinger til en lydhør statsminister som forstår både handlingsregelen og andre økonomiske lover. De siste åra har både sentralbanksjef Øystein Olsen og hans etterfølger i Statistisk sentralbyrå Hans Henrik Scheel tatt til orde for å endre handlingsregelen ved å bytte ut tallet fire med tallet tre. Det har regjeringen avvist på stående fot. Både Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen har villet beholde regelen som den er. Fire prosent, med fleksibilitet både opp og ned.

Men Stoltenbergs svar til programleder Sigrid Sollund i NRKs partilederutspørring i går morges, om hvorfor man ikke bare kunne senke handlingsregelens prosent, var ikke helt overbevisende. Trolig ligger det mer politisk realisme enn kald økonomisk analyse bak ønsket om å beholde fireprosentregelen. En regel som tillot en prosentvis lavere bruk av oljeformuen ville innskrenke regjeringens handlefrihet. Det ville gjøre den mer gjerrig enn den oppleves i dag. Det ville gi opposisjonen og særinteresser vann på mølla. Det ville kunne undergrave oppslutningen om en regel og en praksis som har tjent landet godt under skiftende konjunkturer. Dessuten ville avstanden mellom Gjerrige-Jens og Rause-Siv øke tilsvarende, i Jens' disfavør. For Siv ville gjerne brukt på 5 og 6 prosent av oljeformuen hvis hun fant det regningssvarende på sikt. Påholdne Jens har en pedagogisk utfordring. Siv er fristerinnen. Politikk er ikke fornuft. Politikk er fornuft og følelser. Hos Stoltenberg kan vi si at 3 av handlingsregelens prosenter er fornuft. Den fjerde er følelser.

Men bakom suser eldrebølgen. Den kommer som en brottsjø i 2020. Når den skyller over strendene får pengene bein å gå på, nyopererte hofter å rulle på, tannbehandlede tenner å tygge på, utblokkede kransarterier å flyte på. Kanskje truer klimaet med å stenge igjen inntektsbringende kraner. Kanskje truer svensker med å flytte hjem. Kanskje blir mer av industrien solgt ut av landet. Framtida vil alltid være usikker. Penger på bok vil alltid være godt å ha. Ikke minst for kommende generasjoner. Høyre har i alle år etter Willoch-regjeringene stått for en ansvarlig økonomisk politikk. Den avgående finanspolitiker Per-Kristian Foss har ruget tungt over så vel budsjettbalanse som handlingsregel. Høyre har vært garantist for en ansvarlig politikk. Det er bare innenfor ansvarlige rammer partiet har skilt seg fra sosialdemokratene.

Nå spekulerer alle på hva det sannsynlige regjeringssamarbeidet med Frp vil bety for Høyres sjel. Vil Høyre forlate sin ansvarlighet? Leter partiet etter et handlingsrom som forener Frp's glupskhet med Høyres nøkternhet? Høyres argumentasjon i samferdselspolitikken minner mer om Frp's enn om regjeringens. Raskere utbygging og friskere investeringer vil lønne seg på sikt. Bent Høie bekymrer seg ikke for om partiets helsereform skulle koste noen milliarder mer, på kort sikt, og enda mindre om at Siv Jensen tolker reformen som et farvel til handlingsregelen. Jensen klapper stadig oftere for Erna. Bak gjensidige smil ligger titalls milliarder kroner som utgjør forskjellen på 3 og 4 prosents bruk av oljeformuen over en fireårs periode. Beløpet dekker både skattelettelser, helseutglidning og opprettholdte velferdsordninger. Men skaper samtidig større forskjeller. Og kan selvsagt overopphete økonomien og gi økt lønnspress, økte priser og økte renter.

Følg oss på Twitter
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.