Hopp, Hanah, hopp

Hanah (16) spiller inn plate på bygda i England. Snart blir hun sendt til en fabrikk i USA hvor de lager popstjerner.

- DERE SKAL FÅ bli med på dette racet vårt på én betingelse, sa mannen som satt høyt oppe i popbransjen og bestemte.

- Vær så snill, ikke gjør dette så glorete. Fortell leserne dine sannheten, fortell hva en ung jente må gi, og hva hun må gi slipp på , for å kunne bli med i dette gamet. Jenta vår er ikke noen popdukke. Hun har sittet alene ved pianoet. Om natta, om dagen. Hun har sluttet skolen 16 år gammel. Hun har gitt opp fotballen og basketballen, og må snart reise aleine for å være borte i måneder. Vi er redd for å miste henne. Vi er redd for å bruke henne opp. Vi er redd for å kaste henne ut i en verden hun ikke kjenner. Rett fra jenterommet. Det er derfor vi er bekymret for å la deg slippe for nært innpå henne. Men kom. Bare kom.

SEINERE KOMMER VI TIL Addlestone i Surrey, til en farm midt på et gudsforlatt jorde utenfor London. Det var hit de hadde kommet før henne: Craig David, A1, All Saints og Ginger-Spice.

Linn Christel Hanah Johnsen fra Bærum har landet her, hun også nå. Hun har pyntet hodet med blå sløyfe. Hun har røde lepper. Hun har ring i høyre øyebryn, store perler rundt halsen. Og det japanske tegnet for mot tatovert inn på venstre ankel. Dessuten ligner hun på Britney Spears når hun smiler.

DET LUKTER SAGMUGG. Du kan høre hester springe. Påfuglene er gale og kaninene løper i sirkler. Det er ikke slik popsirkuset ser ut til daglig. Men det gjør det nå. For midt oppe i alt ligger musikkstudioet som man betaler hauger med pund for å slippe til i.

Inn på gårdsplassen svinger produsenten Terry Adams opp sin blanke BMW. Og på slep kommer Hanah.

- Hun kommer til å skylle inn over hitlistene. Sann mine ord. Det skjer ikke at 16-åringer lager slike låter. Hanah er unik. Hanah er annerledes, roper han. Adams tømmer seg for godord.

FOREDLRENE DØPTE HENNE LINN, vennene kaller henne helst Christel. Det er bare popbransjen som kaller henne Hanah. Det betyr blomst på japansk. «Den neste Lene Marlin», synser journalistene allerede. Hanah synes ikke det gjør noe.

- Lene Marlin er knall. Men det er Sheryl Crow som er supermann , sier hun.

Ut på kvelden går hun opp i falsett. Hun synger så de nesten feller tårer der inne på farmen.

- Vi skal bygge opp og bygge opp. Helt til ingen kan motstå, gliser Adams.

Flere steder i Europa drømmer de allerede stort på vegne av Hanah. Hun var nylig i Sverige, og hadde 12 mennesker rundt seg i studio til enhver tid. Britney Spears-bakmenn. Backstreet Boys-produsenter. Stjerneskapere. Og i USA sitter Louis Pearlman, en av denne klodens popgiganter, og legger slagplaner for den unge norske. Det var på Pearlmans «fabrikk og treningssenter for mulige popstjerner», på Boot Camp i Florida, at Britney Spears, Backstreet Boys og N'Sync ble klekket ut. Det er der drømmene blir satt i system. Det er der tenåringene lærer om scene, om media og om hysteri.

DET ER LITT SEINERE på kvelden Hanah sier:

- Jeg MÅ klare dette. Jeg har ingen andre planer med livet mitt nå. Og snart skal jeg få meg band. Unge og friske gutter. De kan ikke være for gamle. Det blir for dumt, sier hun.

- Har du drømt om dette?

- Ja, jeg har det, sier hun.

Linn Christel Hanah Johnsen ble født på et sykehus i Tokyo en dag i desember i 1984. Faren, Jørn Johnsen, var sjef for plateselskapet Polygram i Japan. Senere kom han hjem til Norge som en av musikkbransjens mektigste.

- Vi pleide å dra på turer sammen til hytta vår. Jeg og pappa og Jørn Hoel og Unni Wilhelmsen og Sissel. Ja, Kyrkjebø. Sissel er grei. Vi snakket mye sammen, da.

Om en måned vil Sissel og Hanah sitte sammen i Oslo Spektrum, begge nominert som Årets kvinnelige norske artist foran HitAwards.

- Jeg har ikke snakket med henne på fire år, siden jeg var 13. Jeg kunne ikke spille gitar den gangen. Det lærte jeg først i 8. klasse. Eksen til søstera mi var kanonkul og hadde gitar. Jeg plukket den opp en dag. Så kom det en sang. Jeg vet ikke fra hvor. To akkorder bare. Men det var en sang.

Hanah hadde to venninner med seg om det meste før. Før Martine og Berthe trakk seg tilbake fordi de aldri fikk lov til å slutte på skolen og satse på musikk.

- Jeg satt hjemme på rommet mitt og funderte. Jeg gikk på snowboard-linja på Nadderud. Greit nok, jeg hadde drømt om å bli snowboard-boms i alpene. I øyeblikk hvor jeg ikke drømte om å bli basketproff i USA. Men det var ikke hold i noe av det. Så, da disse tilbudene om platekontrakt dukket opp, tok jeg sjansen på å forlate skolen. Jeg orket ikke tanken på at jeg kunne bli 40 og sitte der og si «tenk om, tenk om».

DET ER BARE noen uker siden de satt i en kjellerstue i Bærum, Hanah og hennes beste venninner. Fullmånen skinte over åsen, og de snakket om at det var siste kvelden Christel var Christel. Før hun ble popjenta Hanah for godt.

- Vi skal spise potetgull og drikke cola. Og så skal vi tulle litt. Og så skal vi se «Friends». Og så skal vi snakke om gamle dager og hoppe på trampoline og rulle oss i soveposene. Og så skal vi kanskje sovne i skogen, sa de.

Hanah skulle bruke sommeren på å smi pophitter fordi hun snart skulle til England for å spille inn den virkelige debutsinglen. Idunn Brekke og Mari Halvorsen og Marie Buraas Østvik snakket mest om tentamen.

- Av og til er det slik, mens de andre minner meg på at jeg faktisk har gitt opp skolen, at jeg må bevise at jeg kan noe, jeg også, sa hun. Så spiste hun potetgull og så ut over Bærum.

I GÅR SNAKKET VI med Hanah på telefonen. Hun lå og tenkte litt, sa hun.

- Mamma er her. Mormor er her. Lillebror er her. Vi har kosa oss på hytta. Snart må jeg dra herifra fordi sommeren er over. En fotograf skal komme fra utlandet for å ta bilder. Og så har jeg fått meg en slags støttekontakt i Sverige. En jeg skal kunne snakke med om alt. En som skal stille opp uansett hva som skjer. Jeg er nervøs nå. Jeg kjenner at det er noe som skal til å begynne. Det kom bare plutselig over meg en dag.

<B>POPHÅP:</B> Bærumsjenta Hanah (16) skal til USA og bli popstjerne.