Hør, han kan si rumpe

«Jeg skulle ønske at jeg også var kul kjendis og kunne stå fram og vitse om slikt som egentlig ikke er morsomt. For det hjelper.»

Jeg digger at Ole Paus ler av partiet som påstår at de er til for å gjøre fremskritt. Jeg blir glad når hobbyskribenter får publisert innlegg der de sammenligner de fremskridende guttene med rollefigurene i «Hotel Cæsar». Og jeg smiler når Are Kalvø snakker om kunsten å være neger. Han skriver for eksempel at vi nordmenn blir sjarmert når den lokale tavernaen i Syden bare har åpent når det passer innehaveren, for han heter José, har stor mage og blunker til femti år gamle charterdamer som ikke har blitt blunket til siden den gangen for tjue år siden da ektemannen fikk rusk på øyet. Hvis en norsk sydenfarer har lært José å si rumpe, er det enda mer sjarmerende. Men, skriver Kalvø, dersom den overvektige innehaveren av vårt lokale gatekjøkken her hjemme holder stengt når det passer ham, blunker til damene og sier rumpe, blir vi ikke akkurat like begeistret. Hvis innehaveren i tillegg er såkalt utlending, går vi til avisen eller politiet eller Frp, eller alle tre.

Jeg skulle ønske at jeg også var kul kjendis og kunne stå fram og vitse om slikt som egentlig ikke er morsomt. For det hjelper. Det hjelper blant annet enkelte - de som ikke er fullstendig sneversynte - til å se at de faktisk er latterlige.

Herbjørn Sørebø er også både kjendis og humoristisk. Derfor er de som forstår ham enige i det han sier. Han er kjent for å si mye fornuftig. Det har høy status å være brun, hevder han blant annet. Brun etter påsken og sydenferien og solstudiobesøkene. Merkelig, sier han, for det har aldeles ikke status å bli født brun. Det har han åpenbart rett i. Brune folk har så lav status at de likegodt kan jages på elva eller dødes på andre måter, hvis de ikke kan sendes tilbake til landet de ble født i. Jeg skulle ønske alle hadde like lun humor som Sørebø. Og så skulle jeg ønske nordmenn kunne vitse og le like mye som de gjør i de fleste andre land. Brasil, for eksempel. Der er de både brune og blonde, uten at det hindrer dem. Og se på England. Hvem liker ikke engelsk humor? I England er de både brune og likbleke. Kulere enn oss er de også.

Men det er vel ikke så mye å more seg over her i det sure nord. Vi har minst fire og en halv million bekymringer her i denne avkroken som knapt noen utenfor Europa har hørt om. Vi mangler arbeidskraft, betaler for mye i skatt, kjeder oss på landet og er for redde til å gå ut i byene. De gamle er for mange og de unge er for ufordragelige. Politikerne kan vi ikke stole på. Sigarettene er for dyre og kreftfaren er for stor. Ølet er for dyrt, strømmen er for dyr, støvlene er for dyre og sydenturene likeså. Og så er det byråkratiet. Det sliter oss ut. Det tar for lang tid å få penger fra sosialen, for langt tid å bli skilt, for lang tid å få plass eller time.

La meg ta et eksempel som kan passe inn i klageremsen over. Det handler om en av mine velutdannede, vinterbleke venner, og det handler om brevet jeg fikk fra henne i dag. (Det har seg slik at jeg har reist rundt i en på alle vis varmere del av verden i fem måneder, og da jeg kom hjem, hadde de flyttet, sånn helt plutselig. Venninnen min, mannen hennes og de to sønnene på seks og elleve var - poff - borte. Det lå bare et kort og ventet på meg. Takk for alt, sto det. Og en adresse, heldigvis.)

Min venninne skrev at...

Skit, la gå. La meg sladre, blottstille henne. Her er brevet i sin helhet:

Kjære Marita.

Da jeg hadde lest brevet ditt, ble jeg så trist at jeg begynte å gråte.

Jeg skal ta alt fra begynnelsen.

I starten av oktober kom det brev fra Utlendingsdirektoratet (UDI) om at vi måtte gi opp Norge og dra den 7. Vi var sjokkert. Jeg forstår ikke hvorfor en familie med to syke (Jasmin har fått samme diagnose som Haris) må reise etter så lang tid i Norge. Haris ble redd for hjertet sitt, for i hjemlandet vårt er det umulig å få kontrollert pacemakeren hans. Så om kvelden den 6. oktober pakket han en bag og dro. Han visste at han kom til å dø her hvis han ikke gjorde det.

Om morgenen den 7. oktober kom politiet og førte meg og barna bort. Jeg klarte ikke å snakke, bare gråte. Da vi kom til hjembyen vår, hadde vi hundre problemer. Vi kunne ikke sove i det gamle huset før det hadde gått to måneder. Jeg har ikke klart å få jobb, og her er det ingen sosialhjelp. Foreldrene mine har pensjon, så de hjelper oss. Jasmin har problemer på skolen på grunn av språket. Han får stadig tester og har elendige karakterer. Han er veldig trist uten vennene sine hjemme i Norge. Han bare gråter og tenker på dem. Han stiller en million spørsmål om Haris, om hele situasjonen, om hjertet hans og hvorfor vi har kommet hit. Jeg kan ikke svare. Barna vil bare se pappa, og hva kan jeg gjøre?

Haris ringer av og til, og han er desperat. Han har lagt seg inn på sykehus i Sverige.

Jasmin lå på sykehuset her i byen i november. Alle legene sier at jeg må til utlandet for å få ham operert. De sier at det bare er mulig i USA og i Skandinavia.

I dag, 19. januar, har jeg fått svar på brevet jeg sendte til Kongen. Kongens sekretær sier at brevet er videresendt til UDI. Nå har jeg derfor et nytt, lite håp, og jeg håper at de ikke vil glemme meg og barna. Hva tror du om brevet fra Kongen, Marita? Hva tror du? Har du noen råd? Jeg er bortkommet.

Hjertelig hilsen Dina og barna.

Nå skulle jeg gjerne sagt noe morsomt om dette brevet. Noen av våre kjente, ukonvensjonelle komikere hadde sikkert klart å få oss til å se det latterlige i Dinas situasjon. Jeg tror til og med at Haris, Dinas ektemann, kunne klart det. Han er en sånn type som får alle til å le. Han er en type som ser positivt på alt, heter det vel. Men om jeg hadde fått til å ironisere aldri så mye, så er jeg bare en vanlig ukjent fillejente, og da hjelper det lite. Så hva gjør jeg? Jeg kan muligens jobbe meg innover i regjeringen? Om noen år er jeg kanskje en av disse Ukule Der Inne? En av disse Umenneskelige Der Inne? Da skal det bli større sirkus enn det de Fremskridende og Rå Pr-kåte gubbene klarer å lage. Eller jeg kan la være å jobbe, bare drive antirasistisk arbeid uten lønn? Jeg kan ...

Jeg kan, men jeg blir vel sittende på gjerdet, jeg også.