Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

BPA

Hør på oss, for faen!

Som mamma til tre kronisk syke barn, vet jeg at dårlige holdninger gjennomsyrer hele systemet.

LØVEMAMMA: Bettina Lindgren går hardt ut mot dagens situasjon for funksjonshemmede barn. Foto: Privat
LØVEMAMMA: Bettina Lindgren går hardt ut mot dagens situasjon for funksjonshemmede barn. Foto: Privat Vis mer
Meninger

Interesseorganisasjoner for syke og funksjonshemmede har lenge ropt høyt om et velferdssystem som ikke fungerer som det burde, og spesielt gjelder dette tjenester i kommunal regi.

Det har vært en ensom kamp som langt ifra har kunnet skryte på seg tilhengerskarer som bompengeaksjonen, men i det siste har også «vanlige folk» begynt å få øynene opp for den uretten funksjonshemmede barn og voksne opplever på daglig basis.

Særlig har BPA-ordningen fått mer oppmerksomhet i media. Ordningen ble rettighetsfestet i 2015, men har vist seg å ikke fungere etter intensjonen: Å gi funksjonshemmede frihet og selvstendighet til å leve aktive, likeverdige og meningsfulle liv. Ja, rett og slett et likestillingsverktøy.

Men, hva er vel meningsfylt med å være isolert i egen bolig store deler av (om ikke hele) døgnet? Ikke kunne delta på skolen? Ikke være med venner? Ikke gå på kjelkehockey? Ikke kunne delta i arbeidslivet? Ikke besøke familien sin i en annen by? Ikke kunne gå på do om natten og dermed ligge i sin egen urin og avføring?

Presses til det aller ytterste fordi man må bruke alt av krefter på å holde liv i sitt eget barn? Trues med barnevernet om man klager på hjelpen som gis eller hjelpen man ikke får? Slutte i jobben fordi kampen mot systemet sliter en helt ut?

På hvilken måte er dette likestilling?

Med BPA skulle ingen lide slike tragiske skjebner, og ingen skulle behøve å blottlegge seg i media og i rettsvesenet for å få oppfylt menneskerettighetene sine. Men dessverre, og nettopp på grunn av at det er kommunene som sitter med all makt og beslutningsmyndighet, så skjer ofte det motsatte.

Altfor mange kommuner og deres saksbehandlere feiltolker eller kan ikke lovverket de er satt til å forvalte, og brukermedvirkning er for mange ikke en realitet. Med andre ord hviler livene til syke og funksjonshemmede på om de møter riktig person i riktig kommune.

I Harstad kommune får for eksempel ikke barn og unge BPA, fordi kommunen mener at barn ikke har rett på det. I Rogalandskommunen Sandnes mener de at BPA ikke er et likestillingsverktøy for barn, og at det utelukkende er en avlastningsordning for foreldrene.

I Asker kommune fjerner de BPA-ordningen til innbyggerne sine når det måtte passe og plasserer dem heller på sykehjem, selv om det ikke er noen endring i innbyggerens behov eller ønsker, mens i Sola kommune gis BPA «fortrinnsvis i eget hjem». Levanger kommune avslår BPA til tross for at innbyggere har store, døgnkontinuerlige hjelpebehov.

«Anbefaler deg å bli hjemme med barnet ditt, slik de fleste andre mødre til funksjonshemmede barn gjør» er beskjeden fra Kristiansand kommune, mens i Nittedal omtales ordningen som luksuriøs. Ja jøss, det er jammen luksus å være funksjonshemmet!

I Gjerstad kommune må 19 år gamle Hannah Lunden velge mellom skolegang og sosialt liv på dagtid, eller hjelp til å forflytte seg og tisse på natta, mens i Oslo kan Sanaa på 2 år dø av kvelning når som helst fordi kommunen trosser spesialisthelsetjenesten. En innbygger i Bergen fikk beskjed om at han ikke måtte tro han kunne søke om flere timer BPA, bare for å ha selskapsdamer til å underholde han.

Dette viser bare at det handler like mye om dårlige holdninger overfor syke og funksjonshemmede! Vi må våge å ta til orde for at det finnes ansatte som har holdninger fra steinalderen, som ikke hører hjemme i det som tilsynelatende skal være et av verdens mest likestilte land.

De må i større grad ta i bruk ombudsrollen overfor sine innbyggere og slutte å gjemme seg bak hule argumenter som taushetsplikt (når den oppheves av innbyggerne selv), og at de ikke går inn i enkeltsaker.

BARN: Lind har selv tre kronisk lungesyke barn. Foto: Privat
BARN: Lind har selv tre kronisk lungesyke barn. Foto: Privat Vis mer

Politikere er valgt inn nettopp for å ivareta menneskene de representerer, både grupper og den enkelte! Likevel er det ikke helt uforståelig at vi har holdningsproblemer i landets kommuner og «systemet» forøvrig, når beskjeden fra Stortinget er at funksjonshemmede ikke er like mye verdt.

I 2019 stemte nemlig Stortinget, foruten Rødt og SV, imot å anerkjenne funksjonshemmede som likeverdige borgere i Norge. Slike nedlatende holdninger fra høyeste hold viser bare at vi har en lang vei å gå i kampen for likestilling og frihet.

Vi trenger rett og slett nasjonale holdningskampanjer og tydeligere lovverk. Problemene gjennomsyrer hele systemet!

Det er skremmende når mennesker med makt, som helsebyråd Robert Steen, proklamerer i all offentlighet at «de ikke alltid kan gi innbyggerne det de ønsker», når det overhodet ikke handler om ønsker, men om helt nødvendige tjenester for å overleve! Og som først og fremst er anbefalt av spesialisthelsetjenesten.

Steen er heller «ikke sikker på at folk selv vet best hva de trenger», som om funksjonshemmede ikke er oppegående nok til å fatte egne valg eller er verdifulle nok til å satses på. Det er en hån mot oss alle!

Saker som Sanaa, Louie og Williams vil fortsette å dukke opp, så lenge maktmisbruk og nedlatende holdninger fra kommuner og politikere, samt et upresist lovverk får bestå. Det er for store rom for tolking, lite rom for brukermedvirkning, en tanke om at minimum hjelp er godt nok og en økonomibit som nesten alltid overvinner det menneskelige perspektivet.

Når 7 av 10 pårørende opplever at kommunen utnytter dem, så tyder det på at kommunene ikke mestrer rollen sin som hjelpeapparat. Når hele 70 prosent av funksjonshemmede oppgir at de må nedprioritere sine sosiale liv og fritid, og blir forvist til isolasjon fordi de ikke får tilstrekkelig timer med BPA, er det symptomer på et system som er alvorlig sykt.

Nå som flere virker å forstå alvoret i Norges stadige brudd på funksjonshemmedes rettigheter, så ber jeg dere:

Bruk de fungerende beina på å marsjere med oss! Bruk de tydelige stemmene til å rope for de som ikke kan! Bruk de sterke armene til å bære fram rettighetene våre! Bruk de bankende hjertene til stå opp for en gruppe som gjerne vil leve livet, men som ofte ikke får hjelp til mer enn å bare overleve. Og til politikere, kommuner og saksbehandlere:

Hør på oss for faen! Ingen er fri før alle er fri.

Innlegget ble først publisert hos Dagsavisen, og gjengis med tillatelse fra innleggsforfatter.

Hele Norges coronakart