Hore og Madonna

Popdronningen demonstrerer kvinners universelle kraft, skriver Kristin Spitznogle.

«Hva er en kvinne?» spurte Simone de Beauvoir, et knepent tiår før den forunderlige Madonna Louise Veronica Ciccone kom til verden, 16. august 1958. Deres biologiske kjønn var sålangt et minste felles multiplum, men ifølge den Beauvoirske lære fødes man som kjent ikke til kvinne; man blir det. I løpet av et halvt århundre har da også den amerikanske artisten, i likhet med den franske eksistensialisten, på sitt vis markert seg i offentligheten som en provokatør og utfordrer av gjeldende sosiale standarder for hva kvinnelighet forventes å være. Madonna har i tråd med den feministiske ideologi selv definert sin rolle og sitt ståsted, men hvorvidt hun er en sann feminist eller en populærkulturell opportunist - dét har man ikke lyktes i og enes om.

«Jeg må ha et altoppslukende liv, jeg må handle, jeg må bruke meg selv, jeg trenger et mål å nå, vanskeligheter å overvinne,» erklærte de Beauvoir. Madonna må vel kunne sies å ha utformet et vel så ambisiøst prosjekt, om enn basert på ulike motiver. Hun mistet sin mor i en alder av 5, og har selv uttalte at tapet har hatt en enorm innflytelse på hennes liv: «Om jeg ikke hadde hatt denne tomheten, ville jeg ikke vært så drevet. Med ett skulle jeg bli den beste sangeren, den beste danseren, den mest berømte artisten i verden. Alle skulle elske meg.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Popdronningens narsissistiske sug etter synlighet og anerkjennelse synes både mindre prisverdig og noe fjernt fra filosofens søken etter sann frihet, hvilket også er sentralt i den kritikk som er rettet mot Madonna som en antatt hul markedsspekulant uten nevnverdig substans. Ingen skal imidlertid kunne si at hun ikke har lyktes i å realisere sin noe grandiose programerklæring. Hun er pr. dags dato en av verdens mestselgende kvinnelige artister, og har i tillegg gjort seg bemerket som skuespiller, filmskaper, forfatter og klesdesigner. Enkelte vil hevde at hennes suksess er lite fortjent, og at få av hennes bragder vil gå ned i historien i kraft av kunstnerisk verdi. Men store ting fødes sjelden ut av ingenting.

Madonna er nemlig i seg selv et produkt, et meget potent sådan. Hun er en trendsetter og et stilikon som stadig ser ut til å ligge det lille skrittet fremfor massene. Hun demonstrerer således en kunstners sensibilitet og evne til å fange nye strømninger i samtiden, ikke minst et usedvanlig talent til å kultivere dem til sitt eget personlige «brand». Med sin usedvanlige teft og evne til konstant fornyelse gjør hun seg selv til referansepunkt for en hel hærskare av Madonna-kameleoner. Ut ifra et konservativt perspektiv kan man diskutere hvorvidt den hyperkommersielle arenaen hun behersker, representerer en mindre høyverdig form for kultur enn andre kunstformer, men den innflytelse hun utøver, og den definisjonsmakt hun innehar i kraft av sin posisjon, er uomtvistelig. Det i seg selv legitimerer et behov for nærmere analyse av hva som er driv og innhold i hennes appell.

Liksom de Beauvoir fikk kjenne på kroppen det katolske borgerskapets snevre vilkår, vokste også Madonna opp med alle de begrensninger den katolske kirke setter rundt et kvinneliv, hvilket i hennes tilfelle synes å ha fungert best som kontrapedagogikk. Selv sier hun: «Jeg ville gjøre alt alle fortalte meg at jeg ikke kunne gjøre.» Den unge Madonna betalte da også prisen - på skolen var hun en outsider, jentene kalte henne en hore, og guttene beskyldte henne for å være nymfoman. Mye av det rabalder som i etterhånd også har fulgt Madonnas karriere, har hatt sitt utspring i hennes rebelske flørt med seksualitet og religion. Som artist er hun en utmerket representant for vår tids posørgenerasjon, og musikkvideoer og bilder er en sentral del av den industrien hun har bygget opp rundt seg selv. Den katolske ikonografien har ofte vært et visuelt gjennomgangselement, godt krydret med elementer fra pornografien. Det er ikke noe nytt at denne kombinasjonen er kommersielt sprengstoff, men kanskje handler det om noe mer for Madonna.

Fra mitt ståsted synes det som om hennes provokasjonskåthet må ha solide røtter i et personlig anti-skam-prosjekt, med all den terapeutiske belønning som ligger i en vellykket sublimering. Ifølge Freud vil alt det som forsøkes fortrengt, alltid komme tilbake med fornyet kraft. Noen ganger i transformert form. Jeg tror det er en styrke å kunne kanalisere sine demoner ut i kunsten. Slik gjenvinner man noe av den kontroll man på et tidspunkt opplevde at man ikke hadde. «Kontroll er det hun gjør best,» har hennes egen bror uttalt. Madonnas fremste forutsetning ligger da også i måten hun turnerer og manipulerer den moderne offentligheten på. Hun fremstår som en aktør med imagekontroll på alle nivåer. Dette i sterk kontrast til andre verdensberømtheter som f.eks. Britney Spears, kvinnen hun møtte i det behørig omtalte scenekysset under MTV Awards i 2003.

Madonna spiller uten tvil på den gode gamle storyen om kropp og seksualitet, men som hun selv sier: «Jeg kan være et sexsymbol, men jeg må ikke være et offer.» Nettopp her utfordrer hun en dogmatisk feminisme tuftet på offerroller, estetikk- og seksualfiendlighet. Madonna viser på alle mulige måter at man kan være fristerinne og forretningskvinne - i en og samme pakke. Hun er smart og sexy, og hun bruker det for alt det er verdt. I den grad hun «selger» sin seksualitet, innehar hun jobben som både hore og hallik, og hun synes ikke nevnverdig plaget av det heller. I dette ligger det en forløsning. «Etter tiår med feministiske bestrebelser på å få kvinnen til å fremstå som et aseksuelt og hjelpeløst offer for den mannlige seksualitet, gjeninsatte Madonna kvinnen som dominatrix, hun gjenforente og helbredet den splittede kvinne - den hellige jomfru og skjøgen Maria Magdalena,» uttalte professor Camille Paglia, amerikanernes egen intellektuelle krysning av en rottweiler og en pinup.

Madonna behersker å være både subjekt og objekt i eget liv. Hun iscenesetter seg selv etter eget forgodtbefinnende, og sjonglerer mellom ulike roller etter behov og situasjon. Hennes personaer veksler mellom heteroseksualitet, homoseksualitet og androgynitet. Slik tar Madonna et oppgjør med kjønnskonvensjonene, slik avviser hun rollen som «det annet kjønn». Hun forholder seg humoristisk til det hele idet hun uttaler at hun kanskje er en homofil mann fanget i en kvinnekropp. Hun tar tak i alle klisjéer, all dobbeltmoral, all puritanisme. Hun lager identitetsteater, og viser oss en ny frihet. Riktignok danser hun tidvis farlig nær og i samtakt med de patriarkalske dogmene, men hun gjør det med bevissthet og ironi. Slik viker hun ikke, og ikler seg aldri rollen som passivt objekt for det betraktende blikk. Heller demonstrerer hun kvinners langt på vei undervurderte universielle kraft.

FEMINISTIKON: Madonna behersker å være både subjekt og objekt i eget liv, skriver sexolog Kristin Spitznogle. Foto: ITSUO INOUYE/AP/SCANPIX
FEMINISTIKON: Madonna behersker å være både subjekt og objekt i eget liv, skriver sexolog Kristin Spitznogle. Foto: ITSUO INOUYE/AP/SCANPIX Vis mer
Hore og Madonna