Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Horebukken og hans kvinner

Resultatet er blitt en bok som lar seg lese som en slags prosavariant av det episke teater Brecht videreutviklet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I tre til dels svært ulike monologer gir hun stemme til den estiske forfatteren, kommunisten og godseieren Hella Wuolijoki, Brechts sekretær Grete Steffins og den danske skuespilleren, regissøren og skribenten Ruth Berlau. Brechts hustru, Helene Weigel, som også var skuespiller og som seinere ble sjef for deres eget berømte teater Berliner Ensemble, presenteres i et fiktivt intervju. Utgangspunktet er å la dem fortelle om seg selv, og naturligvis deres intense, til dels selvutslettende forhold til Brecht. Melberg lar de fire kvinnene utfylle hverandres versjoner på en måte som samtidig beskriver det sjalusibefengte forholdet dem imellom.

Naive

Det er uten tvil spennende, om enn politisk ufattelig naive, kvinner det her er snakk om, og det de hadde felles var at de lot seg utnytte seksuelt og intellektuelt av Bertolt Brecht. Brechts evne til å manipulere menneskene som omga ham, må ha vært stor, noe som kommer tydelig fram i Melbergs roman, og det blir ikke penere av at nettopp kommunisten Brecht skulle vise seg å være en horebukk i beste, enkle borgerskapelige tradisjon.

Etter endt lesning ble jeg likevel sittende og tenke på hvor triviell historien om Brecht og hans kvinner blir. Han er ikke alene blant kunstens store som det er lett å framstille som kyniske i mellommenneskelige anliggender. Og hva angår hans kvinner, finnes det mange eksempler på hvor langt «ofrene» er villige til å strekke seg, hvis de både er drevet av kjærlighet og av muligheten for å ta del i den utvalgtes verdenberømthet.

Makt er et sterkt afrodisiakum, også i kunstens verden. Sånn sett brøt kvinnene rundt Brecht ikke noe mønster, de flettet seg svært pent inn i det. Spørsmålet om hvorfor nettopp disse sterke kvinnene lot seg utnytte, det store spørsmålet i Melbergs roman, sto plutselig for meg som nærmest uvesentlig, for ikke å si litt banalt.

Resirkulering

«Herr Brecht og hans kvinner» er til sjuende og sist en samlet og komprimert versjon av det disse kvinnene selv skrev om sitt forhold til Brecht, og det biografer og andre har skrevet om temaet, noe Melberg selv gjør rede for i et etterord, her finnes det ingenting nytt. Altså resirkulering i, som Melberg også påpeker, Brechts ånd: Også han bygde alltid på andres tekster. Det viktigste er hva han gjorde ut av dem.

Det samme kravet må man kunne stille til Melbergs roman, hva får hun ut av alt materialet hun har samlet og satt sammen på sin måte? Det er nettopp her forfatteren Enel Melberg skal komme til syne, hennes blikk. Å skape kunst er en måte å tenke på, en måte å se på. Melbergs forsøk på å trenge dypere inn i disse kvinneskikkelsene og forstå dem, resulterer i opplysende, men likevel ganske entydige kvinneportretter som snarere forenkler enn egger til meddikting, som virker bekreftende snarere enn utforskende eller utprøvende. Hun lykkes ikke i å skape romankunst ut av sin egen fascinasjon. Jeg savner ikke pikante avsløringer eller mystifiseringer, men jeg savner en romanforfatters blikk, en romanforfatters holdning til sitt eget verk, en romanforfatters kyniske behandling av sine romanskikkelser som nettopp det.

Respekt

Det virker som om hun har ikke vært i stand til å gi seg selv den kunsteriske friheten og distansen en romanforfatter må ha til sitt stoff. Her er det ikke nødvendigvis bastardsjangeren i seg selv som er problemet, men mangel på litterært mot, sannsynligvis forårsaket av for stor respekt for sitt tema og det historiske grunnlaget.

Men ved å skrive en roman om Brecht og hans kvinner, er man nødt til å forholde seg nettopp til det, at man skriver en roman, og da er det bare romanens regler som gjelder. Det kan se ut som om Melberg ikke har greid å frigjøre seg fra sine skikkelser eller sin respekt for dem, hun greier ikke å forholde seg til dem som litterære skikkelser i den romanen hun selv har plassert dem i.