Høring betyr å lytte

STATSKIRKE: Arbeiderpartiets forslag om stat og kirke legger grunnlaget for en bred løsning.

ETTER HØRINGEN om stat og kirke har undertegnede ifølge Marie Simonsen «lykkes langt på vei i å framstille det som dagens statskirkeordning har massiv støtte i folket.» I all beskjedenhet må det innrømmes at det er en langt større prestasjon å framstille høringsresultatene som et grunnlag for et skille mellom stat og kirke.I en høring med over 1750 svar er det stor variasjon i hva slags organisasjoner og institusjoner som har svart, og det er ikke så lett å sammenlikne dem. Simonsen har rett når hun viser til at Human-Etisk Forbunds uttalelse (som er mot statskirke) ikke kan likestilles med et lite menighetsråd som er for. Men på samme måte kan man ikke likestille LO (som er for) med en prost som uttaler seg mot. I tillegg er mange uttalelser vedtatt mot et betydelig mindretall. Høringsuttalelsene går slik sett i alle retninger, akkurat som synspunktene i det norske folk.

EN KLAR SLUTNING kan likevel trekkes: Høringen viser ingen bred støtte for et fullt skille mellom stat og kirke. Av de over 1750 ordinære høringssvarene vi har fått inn, er det bare rundt 60 som går inn for at forholdet mellom staten og Den norske kirke skal reguleres gjennom lov om trossamfunn. Det er selvsagt helt legitimt at både partier og organisasjoner fortsetter kampen for en slik løsning, men de finner ikke noen bred støtte for dette alternativet i høringen. Etter Arbeiderpartiets syn kan man ikke invitere til en av historiens største høringer og deretter se helt bort fra svarene. Høring innebærer at man må lytte.Det mest overraskende var likevel at Gjønnes-utvalgets flertallsforslag ikke har fått større støtte i høringen. 14 av medlemmene i utvalget hadde samlet seg om et forslag hvor grunnlovsforankringen ble erstattet av en egen kirkelov. Etter utvalgets framlegg trodde mange at resultatet ville bli omtrent slik de foreslo, og at utvalgets kompromiss mellom statskirke og fullt skille ville samle bred støtte. At kirkens ledere raskt stilte seg bak forslaget, forsterket dette inntrykket. Blant biskoper og proster er det da også klart flertall for Gjønnes-utvalgets flertallsforslag. Og på Kirkemøtet fikk samme syn overveldende flertall, riktignok med noen justeringer.

LOKALNIVÅET i kirken ville det imidlertid annerledes. Av de 1307 svarene fra menighetsråd og kirkelige fellesråd er det 54,7 % som ønsker å videreføre statskirkeordningen. 35,3 % ønsker å avvikle den. Kirkens egne ledere har altså ikke klart å nå ut med sitt syn til de organene som har valgt dem. Tvert imot kan det nesten virke som om menighets-rådene har gjort et lite opprør mot ledelsens syn. Det er faktisk en enda sterkere trend for å beholde dagens kirkeordning blant de svarene som kom inn etter at Kirke-møtet med klart flertall anbefalte endring.Hadde man kun lagt matematikken til grunn for oppsummeringen, er konklusjonen dermed klar: Statskirkeordningen bør forbli som den er. Det er ikke noe flertall i høringene som ønsker et skille. Det er etter alt å dømme heller ikke noe grunnlovsmessig flertall i Stortinget for skille. Slik sett kunne denne runden endt som diskusjonene etter Sivertsen-utvalget i 1975 og Bakkevig-utvalget i 2002.

EN VIDEREFØRING av dagens ordning uten endringer ville imidlertid heller ikke være den samlende og brede løsningen som både Arbeiderpartiet og regjeringen har sagt at vi ønsker. Til det er mindretallet som ønsker endringer for stort, og de representerer også viktige minoritetsrettigheter man må ta hensyn til. At nesten alle tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke ønsker et endring, er også noe vi må lytte til. En løsning som innebærer et fullt skille, vil imidlertid heller ikke være samlende, gitt den sterke motstanden i høringen. Løsningen må derfor finnes et sted imellom.I Arbeiderpartiet er alle syn representert, både ønsket om å videreføre dagens ordning, men også ønsket om et fullt skille. I utgangspunktet er dette diametralt motsatte og uforenlige syn. Men da vi satte oss ned for å finne samlende løsninger, oppdaget vi at det likevel var mulig å finne fram til brede kompromisser, fordi tilhengerne og motstanderne av statskirke legger størst vekt på ulike sider ved saken.

FOR MOTSTANDERNE var det viktigst å endre grunnlovsparagrafene om at statens religion er den evangelisk-lutherske og at halvparten av statsrådene må være statskirkemedlemmer. Det er ikke vanskelig å forstå de prinsipielle argumentene mot at en stat bekjenner seg til en bestemt tro eller krever at medlemmer av regjeringen må tilhøre et bestemt trossamfunn.For tilhengerne av statskirken var det da heller ikke dette som var det viktigste å beholde. Tilhengernes begrunnelse for sitt syn handler først og fremst om å beholde en bred og inkluderende folkekirke, og at dagens kirkestyre er den beste måten å sikre dette på. Derfor la de størst vekt på å beholde de grunnlovsparagrafene som handler om kirkestyret. Kirkelig statsråd og en grunnlovsforankret kirke er i dag fortsatt den beste garantien for en bred folkekirke.

ARBEIDERPARTIETS forslag åpner for at også dette kan endres i framtida, og at myndighet kan overføres fra kirkelig statsråd til andre kirkelige organ. Forutsetningen er at disse organene er godt demokratisk forankret i det brede lag av kirkemedlemmene. Derfor inviterer vi til en bred dialog om hvordan demokratiet i kirken kan utvikles. At demokratiet ikke er tilfredsstillende i dag, erkjennes også i Kirkerådet og Kirkemøtet. Bare 3-4 prosent av kirkemedlemmene deltar i menighetsrådsvalgene, som igjen danner grunnlaget for bispedømmeråd og Kirkemøtet. Et ønske om forbedringer i dette burde derfor ikke være kontroversielt.Noen kritiserer Arbeiderpartiets forslag for ikke å være «prinsipielt» nok, at det er en «bastard», som Simonsen beskriver det. Men det er også Gjønnes-utvalgets forslag. Det kan ikke være en mindre prinsipielt forankret løsning at regjeringsmedlemmer som faktisk er medlemmer av Den norske kirke, har myndighet i sitt eget trossamfunn, enn at Stortingets samtlige representanter, kirkemedlemmer eller ikke, vedtar en kirkelov som regulerer ett bestemt trossamfunn, et trossamfunn bare noen av dem er medlem av.

KOMPROMISSER innebærer å gi og ta. Ingen av sidene vil få det akkurat som de vil. Men samtidig er det av stor verdi å finne brede kompromisser i en sak som er så viktig i manges liv, og som berører fundamentale spørsmål som religionsfrihet og likeverd. Arbeiderpartiet har gjort et helhjertet forsøk på å lytte til de ulike synene og til høringsinnspillene for å finne en slik samlende løsning. Vi inviterer de andre partiene til å gjøre det samme.