Hormoner over styr

Dessverre skjemmes «Varsity Blues» av for mange hormoner.

Hormonene herjer på alle plan, ikke bare rundt i filmens 18-årige kropper hvor de for så vidt naturlig hører hjemme - det er bare så avsindig mange av dem. Her er litt for mye av alt; for mye øl, for mange kåtinger, for mye sinne, hat, ambisjoner og for mange klisjeer. Dessuten for mange uutnyttede muligheter.

Det er riktig synd, for dette oppgjøret med amerikansk fotballhysteri på skolenivå har mange gode anslag i seg. Alt kretser rundt et lag fra en småby i Texas, dets tyranniske trener (Jon Voight), fotballgale foresatte og ikke minst en aldeles eiegod helt (James Van Der Beek) med andre mål i livet enn «touchdowns», som det heter - svært mange av dem, også.

Voight er en ganske herlig tyrann, spikende sprø uten å miste troverdigheten, og i glimt leverer Brian Robbins fin satire over slagsidene av amerikansk folkekultur. Men han slipper taket - i satiren, noen snodige figurer med stoff i seg - og blir overtydelig. For de uinnvidde: En mengde fremmede fotballuttrykk.

Nesten litt anabolt, det hele.