STILLEBEN UTEN TROMMIS: Motorpsychos nye plate er spilt inn med svenske Reine Fiske (midten). Et ytterligere album med kortere, mer konsise låter ligger nesten klart etter samme studiobesøk. F.v. Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar) og Bent Sæther (bass, vokal). Trommeslager Kenneth Kapstad var hos tannlegen. Foto: Anders Grønneberg.
STILLEBEN UTEN TROMMIS: Motorpsychos nye plate er spilt inn med svenske Reine Fiske (midten). Et ytterligere album med kortere, mer konsise låter ligger nesten klart etter samme studiobesøk. F.v. Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar) og Bent Sæther (bass, vokal). Trommeslager Kenneth Kapstad var hos tannlegen. Foto: Anders Grønneberg.Vis mer

Hørt om svensken som hjalp nordmennene ut av sumpen?

Reine Fiske løste opp i Motorpsychos floker.

— Vi tenkte det kunne være en bra mann å ta med inn i denne musikken vi ikke var sikre på var noe, forklarer Bent Sæther om Reine Fiskes bidrag til «Still Life With Eggplant», Motorpsychos første ordinære studioalbum på tre år. 
— At det i hvert fall ville få et særpreg som gjorde det bra. Så vi fikk ham med litt som co-produsent, bullshit-filter, og gitarist.

«Still Life With Eggplant» ble til under en intens studiorunde i høst, og er et realt oppsamlingsheat av musikk. Av de fem låtene er det flere som har ventet i årevis, noen på riktig plate, og noen bare med å falle på plass.

17 minutter lange «Ratcatcher» inneholder for eksempel et parti som ble forsøkt spilt inn med sideprosjektet The International Tussler Society allerede i 2003.

Nedskalerte ambisjoner
Etter det omfattende prosjektet «The Death Defying Unicorn», rockeoperaen bandet lagde som bestillingsverk med jazzmusiker Ståle Storløkken, tok Motorpsycho denne gangen inn i lokale Brygga studio, der klassikere som «Demon Box» og «Timothy's Monster» tidligere har blitt til.

— Vi fant ut at vi måtte ha en salderingsrunde og finne ut hva vi egentlig hadde av musikk, og se om det kanskje var en plate der. Og så var det mye mer og mye bedre enn vi hadde trodd.

Noe av det som fikk det til å stemme — «løftet det ut av den sumpen hodet mitt var», som Sæther sier — var altså Dungens og Elephant 9s gitarist Reine Fiske. Bandet møtte ham første gang etter en konsert i Stockholm for over ti år siden, og som gammel Motorpsycho-fan med trønderblod i årene var han ikke vond å be om å bidra.

Kjærkommen makker
Som fjerdemann på laget har Fiske gitt bandet en annen palett å spille på, mener Sæther.

— Det er det å få med en annen fyr som gjør det. En annen stemme, en annen innfallsvinkel. Og når det plutselig står en fremmed fyr i studio og du skal lære ham en sang, ser du din egen musikk på en litt annen måte. Du spiller annerledes. Man modererer kanskje enkelte sider av seg selv, og setter fokus på litt andre ting.

Selv om Motorpsycho ofte har spilt inn mer enn én gitar på platene sine, er det lenge siden de har hatt med en ekstra gitarist. På konsert har Hans Magnus «Snah» Ryan vært enerådende gitarkonge.

— Hvordan var det å spille med en makker?

— Kjempeherlig! gliser han fornøyd.

— Jeg er så glad. Jeg har forholdt meg til en del keyboard oppigjennom, men det fysiske ved en ekstra gitar har jeg savna veldig. Jeg digger den veggen vi lager.

— Jeg tror det er jeg som slipper mest, tilføyer Sæther.

— Når vi er en trio og han er ute og sykler, er det jeg som må være limet — Kenneth er jo på tur hele tida. Så da står jeg der og spiller akkordene og ser på at de har seg. Nå har vi en som tar over den rollen, og det frigjør.

Gjenhør med «Blissard»
Reine Fiske kommer til å være med bandet på hele den turneen som sparkes i gang i Oslo i kveld. Det er heller ikke utenkelig at han dukker opp når bandet skal framføre «Blissard» (1996) på Pstereofestivalen i august («det spørs hvor flink han er», sier Sæther spøkefullt).

Akkurat som da «Timothy's Monster» ble plukket opp for å spilles på Øya i 2010, har historiegravingen ført til noen a-ha-opplevelser for bandet.

— Vi tror jo at vi har spilt låtene likt i alle disse årene, men det har vi ikke. Så det er litt moro å prøve å finne tilbake, og dechiffrere hva som egentlig skjedde, sier Bent Sæther.

— Det der er noen andre karer, vet du. De var unge, de, og kunne ingenting. De famla i blinde. Men det er overraskende mye av materialet som har holdt seg veldig godt. I og med at det ikke er jeg som har laget de sangene, hører jeg jo at det er bra.