Upersonlig: «Dagens barnehagebarn vil kanskje ikke se noe påfallende i det mekaniske «hei» som møter oss ved kassa i alle dagligvarekjeder», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen/Scanpix
Upersonlig: «Dagens barnehagebarn vil kanskje ikke se noe påfallende i det mekaniske «hei» som møter oss ved kassa i alle dagligvarekjeder», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen/ScanpixVis mer

Hørte dere ikke at barna gråt?

Barn i barnehage mister noe personlig i oppveksten.

August er den hardeste måneden i en småbarnsavdeling i en barnehage. Da pågår nemlig størstedelen av den såkalte innkjøringen, hvor barn på ett år + skal venne seg til en barnehagedag på syv til ni timer. Etter min erfaring, som riktig nok er begrenset, varierer det sterkt fra barn til barn hvor mye hyl og skrik det blir. Enkelte holder på det meste av dagen. Det kan vare hele august måned. Etter min oppfatning reagerer de på en litt brutal overgang til et system som dessuten har visse brutale trekk. Dette vil jeg gjerne utdype.

Jeg har jobbet i barnehage i til sammen to år fordelt på tre barnehager, pluss litt ekstra. Det er kanskje den mest slitsomme jobben jeg har hatt, men det var også givende. Ikke alt slitet skyldtes energien det tar å forholde seg til en skokk unger til enhver tid. En ekstra byrde var det, mener jeg, å være mann i barnehage, spesielt når man ser det som en naturlig oppgave å være maskulin, siden man nå en gang er mann. Hva betyr så det? Mitt svar er til dels velkjent, til dels diskutabelt.

Velkjent er det at menn leker mer, særlig fysisk, med barna. Jeg hadde noen sesjoner i puterommet hvor fire-fem gutter, og av og til ei jente eller to, var med. Etter kort tid var imidlertid jentene utkjørt. Hopping, dunking med puter, ta til fange og bryte seg løs er en guttegreie. Og nødvendig. Ifølge den danske pedagogen Jesper Juul tar det minst 16 år å få den maskuline aggressiviteten under god kontroll. Han legger uærbødig til at dette har kvinner ikke det minste greie på (foredrag i Oslo 28. jnuar 2010).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Grensesetting er å innpode barna rett og galt. Om dette er en maskulin oppgave, er kanskje diskutabelt. Men jeg mener at jeg som mann også her fikk en spesiell samhørighet med mange gutter. De yppet titt og ofte mot min autoritet og styrke. Jeg svarte med min faste overbevisning om at lov og orden er nødvendig, og dessuten med lempelig «politiarbeid». For eksempel tauet jeg inn de guttene som for tiden var underlagt obligatoriske øvelses-do-besøk. Jeg lot mine ti fingre danne en krone på hodet og kalte meg do-kongen. En slik autoritetsfigur var det stas å bryne seg mot.

Når det gjelder mine kvinnelige kolleger, som jeg har satt pris på, syntes de dessverre å mangle både lyst og temperament til å lekeslåss. De kan nok vise samme fasthet som menn i grensesetting, men med mindre kontante metoder. De påkaller heller empati med offeret, eller med seg selv.

Det er et dilemma hvor personlig man kan tillate seg være når det gjelder grensesetting. Noen ganger hadde jeg som jobb å passe treåringer som skulle sove. Da som ellers, ble det yppet mot foreskreven ro og stillhet. Til slutt la jeg et av barna på madrassen og brukte den muskelkraft som var nødvendig for å holde det nede. Barnet kjempet imot og jeg var temmelig svett innvendig. Tiltaket hadde imidlertid en fabelaktig effekt. Etter ett minutts «kamp» sovnet barnet.

Neste dag hersket en helt ny stemning ved innsovningen og selv avdelingens verste urokråke sovnet, og det for første gang i denne avdelingen. Stolt og lykkelig ble jeg gratulert av avdelingslederen. Men hadde jeg egentlig opptrådt mer som en far enn som en barnehageansatt?

Å motta gratulasjoner fra sjefer kommer som punkt tre av de gleder man kan oppleve i barnehage. Punkt to er å føle foreldrenes tillit og punkt én er barnas tillit. Jeg ble tilstormet ved ankomst til jobben, riktig nok ikke hver dag, men i de fleste stillinger i arbeidslivet må man jo være helt uten dette. Og når det gjelder foreldre, opplevde jeg til og med å bli kysset på kinnet av de unge mødrene. Mange foreldre (også menn) sa de ønsket jeg skulle fortsette å jobbe med barna deres.

Men min jobb var midlertidig. Etter et halvt år var vikariatet slutt og det ble ingen forlengelse. Dette er temmelig motsatt annen erfaring fra arbeidslivet som går ut på at er du innenfor, og har gjort en ok jobb, så kan du fortsette. I mitt tilfelle var nok ikke alle fornøyd med min innsats. Jeg har ikke utdanning som pedagog og jobbet i en vanlig assistentstilling. Men heldigvis er jeg utdannet som sosiolog og skal kunne finne ord for det jeg mener omga meg i barnehagen.

Skal jeg si med ett ord hvem jeg tror ikke var fornøyd, må svaret være byråkratiet. Jo høyere på strå, jo mer representerer folk byråkratiet og ikke seg selv. Dermed blir det også grunnlag for misunnelse overfor dem som ikke er like avpersonifisert i sitt arbeid. Barnehageverdenen har et forbausende stort hierarki. Du er oppe i tre nivåer allerede før du er ute av den enkelte barnehage. I en by som Oslo fortsetter det så med enhetsleder og deretter bydelen. Om du gjør lykke på grunnplanet og ett nivå til, er det andre nivåer som avgjør din skjebne.

Man kan også spekulere om det er forskjell på mannlige og kvinnelige byråkrater. Jeg skal ikke si noe bastant om dette, men på dette punkt nøye meg med en subjektiv antydning. Jeg mener noen kombinerer det verste fra to verdener. For eksempel kan byråkratiets kulde kombineres med dagliglivets omtrentlighet. En engasjert person, kanskje i begge betydninger av uttrykket, er sårbar for dette.

Barn i barnehage opplever etter min oppfatning tap av noe personlig i sin oppvekst. Barnehager for det første være mindre personlige enn et hjem og en familie. Full dag med dette blir mye for små barn. Som nevnt innledningsvis reagerer barna med gråt, og noen gråter mye.

Om dette er skremmende, er det etter min mening vel så skremmende om informasjonen til foreldrene ikke er nøktern. Etter mitt inntrykk underrapporteres det om barns negative opplevelser, og hvordan de uttrykker dette. Jo større problem, jo mer slås det av på en ubehagelig sannhet. Barnehagepersonalet vil vel ikke gi foreldrene dårlig samvittighet. Men er det en oppgave for barnehager å gi god eller dårlig samvittighet?

For det andre ser det ut til at barnehagene lider under den samme tendens som skolen: Stadig flere forskrifter og planer å forholde seg til, økt vekt på profesjonalitet og mindre rom for det naturlige og menneskelige.

Ethvert samfunn vil tilpasse oppdragelsen til det kommende voksenlivet. Det kan skje både bevisst og ubevisst. Dagens barnehagebarn vil kanskje ikke se noe påfallende i det mekaniske «hei» som møter oss ved kassa i alle dagligvarekjeder. Et mekanisk «hei» kan være bedre enn ingen kontakt, men om vi treffer på en kassadame/mann som ser trøtt ut en sein kveld i butikken, så kunne vi jo i stedet komme med en vennlig kommentar og kanskje oppleve noen sekunders genuin kontakt. Alminnelig taushet kan også være genuint.

Mange har vel allerede glemt dette, og dagens barnehagebarn vil ikke engang vite om noe annet enn det mekaniske «hei» som mellommenneskelig stil når de blir voksne. Vi tømmer dagliglivets arenaer for det personlige og går på kommunikasjonskurs som erstatning.

Jeg har her forsøkt å kaste lys over barnas møte med barnehagen. Jeg har også fortalt hvordan jeg som mann ble møtt samme sted. I sum er det min erfaring at menns tradisjonelle tydelighet, og kanskje ærlighet, til syvende og sist ikke var ønsket.