Høyt spill om Oslo-OL

Ingress

Meninger

I dag skal Høyres stortingsgruppe gi råd til statsminister Erna Solberg om hva hun bør gjøre i OL-saken. Mest sannsynlig sier Høyres parlamentarikere ja til OL i Oslo, kanskje med noen premisser som skal gjøre arrangementet billigere og framstå som mer folkelig. Dermed går starten for en heftig innspurt i OL-saken. I løpet av oktober må regjeringen behandle saken, og da vil også Arbeiderpartiet flagge sitt standpunkt. På alle frontavsnitt foregår det nå en massiv mobilisering fra ja-siden. I lengre tid har det foregått stille og sterke prosesser bak lukkede dører i det politiske landskapet. Nå er det opinionen som skal overbevises, og da flytter aktiviteten seg ut i mer åpent lende.

En meningsmåling Dagbladet offentliggjorde i går, viser at ja-siden har gode muligheter til å styrke sin stilling. Riktignok sier 64 prosent nei til å arrangere OL i Oslo. Men samtidig går en av tre fra nei til ja hvis lekene blir billigere og vi får gjenbruk av OL-anleggene på Hamar og Lillehammer. Det vil ja-sida bruke for alt det er verdt i tida som kommer. Parallelt kan Høyre og Arbeiderpartiet finne hverandre i OL-saken. Med en slik politisk storkoalisjon i ryggen, er veien til en ja-seier innen rekkevidde. Det hjelper godt at det ikke finnes noen organisert nei-bevegelse.

Utviklingen i OL-saken viser effektiviteten i organisert opinionspåvirkning. De foreslåtte kuttene i offentlige utgifter til OL er små (4.3 mrd.) i forhold til de totale kostnadene. Samtidig undergraver disse kuttene argumentene om OL som drivkraft i Oslos helt nødvendige byutvikling. Ja-sidens framstilling av Oslo-OL som noe helnorsk, nærmest en del av vår sjølråderett, er også et eksempel på en politisk salgskampanje uten hemninger. Det er pampene i IOC som eier og styrer de olympiske leker. Nå som før.

Det er viktig at idretten beholder sine internasjonale møteplasser, og at Norge opptrer både som deltaker og arrangør. Men når enkelte påstår at Norge nærmest har et moralsk ansvar for å arrangere vinter-OL, er det langt utenfor mål. Det samme gjelder argumentet om at Norge som arrangør vil bli en slags hvit ridder og rydder opp i en gjennomkommersialisert og korrupt olympiske bevegelse. Ønsker vi å sende et kraftfullt signal om behovet for reformer i IOC, er det beste virkemidlet å si nei til OL i Oslo.