Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Høstdikt

Kulda kommer. Morgenen er her, med et slør av frost over trær og gress. Slik står naturen og dirrer, mens regnfulle striper av stål flerrer lufta. Så kommer tåka og stryker sølvet av busker og trær. Bak disen er landskapet diffust, som livet selv.

ÅRSTIDENE ER

lyrikkens møllehjul. Nylig fant jeg på et bruktbokutsalg en bok av Harald Sverdrup, «Norsk naturkalender». Sverdrup skriver: «Jeg synes det er en vakker tanke at vi som kaller oss mennesker, er i slekt med alt det døde og det levende i naturen, både med gråstein og stjerner, med sommerfugler og nattfioler, med hoggormer og ulver. Kan du og jeg ha noe imot det?»

Dikteren kikker opp på «en stjernehimmel som er større enn hundekjeks», og for 4.

november noterer han i kalenderen: «De fleste løvtrær har felt bladene. Lerketrærne (plantet eller forvillet i Norge) har mistet nålene.»

Jeg spiller en hittil uutgitt versjon av «Autumn Leaves», med Miles Davis fra 1964. 40 år er gått, løvet faller fortsatt. Låta fins på den nye Miles Davis-samlingen «Seven Steps». Lyden av Miles' sterke, spinkle trompet får meg til å tenke på beatpoeten Jack Kerouac, som skrev: «Hver gang jeg ser et blad løsne, sier jeg farvel.»

ET DIKT AV

Olaf Bull gynger gjennom kroppen. «Høst», to små strofer, sitert etter hukommelsen: «Det er høst i dine øyne / høst som blåner imot kulde / stjerneskudd, og se et snefnugg / det er hendt som hende skulle // Lille, alt skal trosse døden / gro seg frem for annen gang / dine kysses røde roser / overvintrer i min sang.»

Livets gang, kjærligheten, døden. Det perfekt formede snøfnugget stilt opp mot det uendelige universet. Og Miles Davis spiller; tonene virvler som høstblader fra en bjørk med vind i grenene.

JAPANERNE KUNNE

dette med årstider. 700-talls-dikteren

Ottomo No Yakamochi skriver: «Frost over skumre marker - / sølv i dyrenes pels / Sorte vinger i natten - / streng blir vinterens tid.» Litt yngre, fra rundt år tusen, er O-e No Chisato: «Menneskets liv / er som sølv i luften, / som visne blader i vinden./Stille går det til grunne - / sakte bæres det bort ...» Til slutt et haiku-dikt, merkelig håpefullt fra den vanligvis dystre Issa (1762- 1827): «Sneen daler / som dun mot jorden / og hvisker om vår.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media