Høstens beste krim

Finnes det en godt bevart hemmelighet blant norske krimforfattere, må det være Jørgen Gunnerud.

BOK: «Til odel og eie», hans femte bok siden 1994, er en velskrevet leserutfordring og - for denne anmelder - høstens beste kriminalroman.

Gunnerud skriver ikke lettlest underholdningskrim, forfatteren krever leserens fulle konsentrasjon og oppmerksomhet. Og gir man Gunnerud det, får man en stor og annerledes leseropplevelse tilbake.

Intensitet

Forfatteren fører et språk uten store fakter, men detaljene er mange og teksten er - til tross for sin tørre nøkternhet - glødende intens. Det er voldsomme følelser i sving blant hovedpersonene, men de er undertrykte. Og når de eksploderer, er det for seint.

Som tittelen antyder er «Til odel og eie» en historie om odel og arv, og det er heller ikke vanskelig å tenke seg at den foregår på bygda. Vi er på Hadeland, året er 1982 (eller deromkring) og Kripos-etterforsker Knut Moen - Gunneruds hovedperson gjennom fem bøker - er tilbake i barndommens trakter.

Odelsrett

En gårdbruker er funnet død, drept av en dynamittladning. Resultatet er ille, men ingen vet ennå om det er selvmord eller drap.

Moen, som vokste opp like i nærheten, kjenner de fleste involverte i saken. Det gir ham både fordeler og ulemper i etterforskningen, men det tar ham flere måneder å finne sannheten blant de ikke alltid like informasjonsvillige naboene.

Odelsrett og den knugende pliktfølelsen som følger med, er noe av temaet i boka. Det handler om mennesker med store og små ambisjoner, og det handler om mennesker som hadde ønsket de var et helt annet sted og hatt et annet liv enn den skjebnen de er tvunget inn i.

Gunnerud rakker ikke ned på Bygde-Norge, dette er ingen klisjétung harselering over bygdefolk og andre tullinger. Bare det er en befrielse i en sjanger som altfor ofte henfaller til enkle midler for å fortelle en historie.

Les flere bokanmeldelser!

STRÅLENDE: Jørgen Gunnerud, tidligere politimann, har skrevet sin femte roman. Vår anmelder er imponert.