Høstens klassikere

Hva spiste Karl-Petter Løken foran sine cupfinaler? Mat, selvsagt. Det svarte da også NRKs fotballekspert, noe befippet over å få et så ikke-faglig spørsmål fra studiovert Espen Graff.

Men cupfinalen er høstens tradisjonsrike idrettsfest, på slike dager er NRK forpliktet til være på tuppa, og da er det ikke så farlig at tingene formelig gnis inn.

For her var det ikke mye som forble usagt om to av norsk fotballs gamle storheter. Den ene av dem har fortsatt flest norgesmesterskap av alle, 12 med gårsdagens, men avsluttet sin forrige mesterepoke for 70 år siden. Den andre var en av 70-tallets storklubber i norsk fotball, men tapte altså i går og ble stående med sine ni NM-titler. Både Odd og Viking kunne vunnet denne kampen, men det var Odd'rane som gjorde det, 40 år etter sitt forrige forsøk. Slikt er fint for fotballhistorien. Og ellers hadde denne cupfinalen den aller beste rammen: Ullevaals grasmatte var glatt, været var småsurt, og Sinsen Ungdomskorps var på plass.

Full pakke

Det var NRK, også. Til de grader. Dette løpet kan statskanalen til fingerspissene. Og her var ingen sparekniv blitt brukt. En haug av reportere hadde laget forhåndsreportasjer, begge lagene var hjemsøkt på sine respektive hoteller i morgentimene. Én mann sto utenfor stadion og praiet små og mellomstore kjendiser, og to stykker var på plass på indre bane.

Den ene var Karl-Petter Løken. Som pleide å spise en helt vanlig frokost før han spilte cupfinaler (!). I tv-studio var Jan Åge Fjørtoft gjest, og i kommentatorboksen satt selveste Arne Scheie og Egil Drillo Olsen.

Scheie ramset opp de cupfinalene som hadde hatt dårlig vær, og det tok selvsagt sin tid. Han fikk sagt at hjørnesparkene var godt slått noen ganger, også, uten at vi sofaslitere umiddelbart sa oss enige med ham av den grunn. Og Drillo tok seg av vurderingene rundt bakrommet på sedvanlig vis.

Maraton

Med ekstraomganger ble dette en tre og en halv times tv-maraton, siden NRK også sendte fra kirkeslutt til kampstart. Stemningen ble aldri overvettes høy.

Kampen var slik cupfinaler ofte er, preget av nerver og derfor bare sånn passe spennende, og i hvert fall ikke videre velspilt. Det aller største trøkket uteble, både på tribunen og i tv-stolen. Men cupfinalen er et ritual som skal gjennomleves, enten vi har et lag å heie på eller ikke.