Om vi ser bort fra det siste, er det en liknende beretning Knausgård serverer for oss - en beretning om den unge mannen i 80-årenes Norge, beskrevet innenfra, belyst utenfra, sett i ettertidas lys, en gedigen dannelsesroman der barndom, ungdom og moden alder griper inn i hverandre, en roman som beretter om en reise tilbake, både i konkret og overført betydning, til de tider og de steder der alt begynte. Mykle siterer Thomas Wolfe - «You can't go home again». «Ute i verden» utgjør et storslått forsøk på å oppheve denne sannhet, på å være i det som var, samme hvor smertefull denne væren måtte fortone seg.

Lengsler

Vi kunne vedbli å trekke paralleller, men la oss nøye oss med en - den mest åpenbare. Ved romanens begynnelse møter vi hovedpersonen, Henrik, som lærer i en liten kystkommune i Nord-Norge - en ensom, forknytt person, fange av et begjær han ikke kan forklare seg, et begjær som får hans tilbakereise til sydlige egner til å fortone seg ganske annerledes enn han har forestilt seg. På handlingsplanet stopper likheten her.

Hos Knausgård er nemlig ikke de modne kvinner objekt for hovedpersonens begjær, men den blottende unge Miriam, en uskyldsren 13-åring, hans egen elev, inkarnasjonen av hans egen fortapte ungdoms lengsler, motpolen til alle de jenter han tidligere har nærmet seg og blitt forstøtt av, kastet ut i et mørke der han fortvilet famler omkring med sin lyst og sin lengsel, sin skam og sin skjensel. Det hele beskrevet på en så besettende, nådeløst inngripende og naken måte at mang en aldrende leser nok vil rystes i sitt innerste av dette møte, pr. vikar, med den unge, usikre mann man selv en gang var. Samtidig som man blir slått av hvor lite verden og de unge jentene har forandret seg, sett med den unge manns blikk - all 'åpenhet' og 'frigjøring' til tross.