Hoster av oppfølgersyke

Thor redder verden i «Thor: The Dark World». Loke redder nesten filmen.

FILM: Kanskje er det mest at jeg er stappmett på akkurat dette. Kanskje er det bare at det å gå på kino for å se en helt i kroppsnær couture jage dragqueens med strålevåpen gjennom noe som ligner en krysning av et aztekertempel og Alexanderplatz, for å redde dama og den bestående verden, gjennom en skodde av 3D, i 2013 er blitt noe du forventes å gjøre omtrent like ofte som du skifter sengetøy.

Uansett er det, selv etter betydelige anstrengelser, umulig å engasjere seg i det som skjer i «Thor: The Dark World».

Oppfølgersyke
«Thor: The Dark World» tar opp tråden etter «Thor» fra 2011. Søsterfilmene er basert på Marvels tegneserier, som igjen hentet vag inspirasjon fra norrøn mytologi, og fikk en kusine i fjorårets lystige «The Avengers», som førte alle Marvel-heltene sammen til stordåd.

Men den nye filmen hoster stygt av oppfølgersyke: Det er ingen historie å begynne, det er ingen historie å avslutte (gud forby at det ikke skal være mulig å lage en tredje film), og alt handler dermed om å gi våre folk stadig nye påskudd til spontan skytteltrafikk mellom magiske verdener og generelt håndgemeng. Den eksentriske forskeren Erik Selvig (Stellan Skarsgård) snubler inn i bildet her og der og milliarder av dollar går opp i digital røyk.

Sterk Hiddleston
De som må bekjempes denne gang er svartalvene, som plutselig har bestemt seg for å eksistere og for å ødelegge gudehjemmet Åsgård med et hemmelig våpen. Anføreren Malekith (Christopher Eccleston) fikk sin rolle brutalt beskåret etter innspillingen for å gjøre mer rom for guden Thors intrigante fosterbror Loke (Tom Hiddleston), og resultatet er at kampen mellom godt og vondt er enda mer intetsigende enn den må være.

Men det er ikke rart vektingen gikk i den utmerkede Hiddlestons favør. Hans Loke har alltid vært den mest dragende skikkelsen i filmserien: Slu og sår, karismatisk og misunnelig. Den tynne kroppen har unnvikende og seige bevegelser og en ugressaktig overlevelsesevne. Han begynner fortellingen i fengsel, men det aner både ham og publikum at verden og Thor vil bli tvunget til å forholde seg til ham nok en gang.

Snev av selvironi
Det vaktsomme forholdet mellom brødrene imellom er hvor den virkelige spenningen ligger, og i noen grad mellom Thor og søte, men beklagelig nok dødelige drømmedama, forskeren Jane Foster (Natalie Portman). Hemsworth og Portman har noe søtt og jovialt ved seg som bidrar til å roe ned stormannsgalskapen. I det hele tatt vinner «Thor»-filmene på at det står genuine personligheter i orkanens øye, og at det finnes gliper av selvironi også i møte med verdens undergang.

Alan Taylor, som har tatt over regioppgaven fra Kenneth Branagh, turnerer kanskje ikke det humoristiske like godt, men han har med seg en sans for å la kameraet seile sakte over arkitektoniske ornamenter og sosiale ritualer fra sin erfaring med «Game of Thrones» som i sine beste øyeblikk gir «Thor» en slags uventet visuell tyngde. Branagh, på sin side, behandlet Marvels gullglinsende sci fi-visjon av gudehjemmet Åsgård som en kitschy lekegrind. Begge deler fungerer på et vis.

Men leken inne i lekegrinda var morsommere sist.