Høstutstilling i fullt spinn

«Kunst av klasse» kaller Lars Paalgard sin installasjon av velfylte skoleransler, som publikum vil møte ved inngangen til en av grafikksalene når årets Høstutstilling åpner i dag. Med sin tvetydige tittel sier den iscenesatte situasjonen med de «spontant» stablete ryggsekkene mye som bilde på det årvisse elevbesøk til kunsten, og om det kvalitetshierarki som tidligere fikk sin garanti gjennom den juryerte institusjonen.

Når tallenes tale fortsatt forteller om stadig flere innsendere (1554) til Høstutstillingen, kan man neppe se det som uttrykk for noen allmenn tillit til det 18 mann (!) sterke jurysystemets sikre skjønn. Informasjonssamfunnets kunstneriske aktører søker primært et forum for oppmerksomhet i offentligheten, og er seg bevisst utstillingens funksjon som det styreleder i Norske Billedkunstnere - Svein Rønning - kaller «en av de viktigste lanseringsarenaer» i vårt hjemlige kunstliv. Selv med usikre utsikter for tilskuertall lar ikke mange seg styre av faresignalene fra fjorårets publikumssvikt. Derimot må nok den siden av økonomien være til kattepine for arrangørene, og med nye inntektstap og regnskapsmessige røde tall kan det snart se svart ut for utstillingslivets «flaggskip». Det omsettes fortsatt «kunst av klasse» her til lands, men slike transaksjoner skjer stort sett helt andre steder enn i Kunstnernes Hus.

Andre teknikker

Noe av det som vises der kan da heller ikke selges, men er temporære prosjekter med problematisk plassering i salene. Samtidig må det understrekes at både budsjettet til montering og verdien av vederlag bidrar til å sikre rom for slike innslag. For første gang har avdelingen «Andre teknikker» passert maleriet som majoritetens medium, men likevel kan man knapt karakterisere årets utgave som en annerledes Høstutstilling. Uansett så fins det innenfor denne høyst sammensatte kategorien - med animasjon, foto, installasjon, interaktive arbeider og video - noe av det som setter sitt tydeligste preg på denne mønstringen, og viser at den kunsten som interesserer ved sine spørsmål kan være utfordrende alternativer til den garanterte «kunst av klasse».

Debutanten Odd Fredrik Heiberg gjør det på en slagkraftig måte i installasjonen av to roterende sandsekker, som med bilder av sensuelt åpne munner i tett forbigående berøring knytter hastig lyst til den nådeløse nærhet i boksingens brutale arena. Den debuterende duoen Anders Bockelie/Kjetil Snuggerud lar derimot kysset mellom to menn vare og vare ved via video, slik at den lystne sekvensen synes å gå over i en låst situasjon. Andrew Bartons mekaniske montasjeskulptur - «One Too Many» - har den samme uendelige repetisjonseffekten, med et ansiktsfragment som innesluttes i et kretsløp av snørr- eller sædliknende væske. Debutant Barton framtrer heller ikke som noen novise på humorens område, når han i tekst antyder en flytende tilstand mellom død, sex og forkjølelse.

Kokos i konflikt

Humor har også Pierre Lionel Matte som et vesentlig element i sin installasjon, med kamuflasjemalte kokosnøtter på golvet foran store fargefoto av hvitløk, oliven og norske flagg. De siste er regissert som klassiske slagscener, hvor konflikten mellom de eksotiske grønnsakene og nasjonalsymbolene lar seg lese som en leken - og listig - iscenesetting av ambivalens og angst for det fremmede i en flerkulturell verden. Borgny Farstad Svalastog, som er kjent for sitt minimalistisk strenge sorgarbeid over det kristne pasjonsdramaet, tar også fram en humoristisk tone her. Installasjonen «Maria og barnet» har likevel stram regi på sitt uhøytidelige arrangement av broderte juleduker og klassiske kakebokser om den husmoderlige jobb som skaper helg. Synnøve Øyens tekstile «Kosebiler» kaller også på smilet, men det ligger en krass kommentar i hennes «myke» montasje.

Eline McGeorge demonstrerer visuelt vidd i vitsetegningens format med sine animasjoner, hvor den naivistiske strekkunsten på de ti små skjermene er felt inn i veggen som papirarbeider omgitt av klassisk passepartout. Man blir uimotståelig fristet til å sparke i gang «Kunstcatering»s sykkeldrevne videoskulptur, og ikke bare fordi den representerer en permanent uro i - og kritikk av - det statiske utstillingsrommet. Du setter samtidig fart på skjermsekvensen med kulturminister og fungerende statsminister Lahnstein i full rotasjon på kontorstolen, hvor lydsporet leder oss til å se statsråden snurre som et maktesløst offer for turbokapitalismens kasinoøkonomi.

Lovsang og lys

For mange vil nok Kjetil Nergaards lydinstallasjon komme som en decibelsterk introduksjon til årets utstilling, og trykket fra tonene av «Te Deum» er visuelt knyttet til Eurovisjonens skjermbilde. Her slår oppspillet til Marc-Antoine Charpentiers lovsang plutselig an sakral stemning i trappeløpet, som finner både billedlig gjenklang og tematisk tilknytning til Jenny Alnæs' «Odyssé Europa» - en montasje av perforerte og illuminerte kartbilder. Den overraskende samspilte duetten står også i slående kontrast til kakofonien ellers i salene.

De klassiske disipliner spiller nok antallsmessig annenfiolin, men veteranen Ervin Løffler finner fortsatt tonen som modernist i skulpturen «Fiolinist». Malere som Jørgen Dobloug, Roar Werner Eriksen, Kjersti Flaen og særlig Eva Berge med sin vart vibrerende visjon av Noas Ark gir mediet gyldighet, og Tom Gundersen, Tore Hansen, Kai Rittun og Einar Sigstad sørger for at tradisjonens årer fra tresnittet ikke er kuttet ut på dagens kunstscene. Fotografiet har etter hvert fått en godt innarbeidet posisjon, og Mette Randem forener fortelling med billedmessig blikk i «My view» mens idé og visuell konsentrasjon går suggestivt sammen i Fin Serck-Hansens «Øye». Selv om Høstutstillingen som helhet aldri kan få en slik konsentrert karakter, så rommer den punkter av syn som gir innspill til diskusjonen om «kunst av klasse».