TAKK FOR ALT: «Hotel Cæsar» fortjener all den applausen den kan få. Foto: Geir Egil Skog
TAKK FOR ALT: «Hotel Cæsar» fortjener all den applausen den kan få. Foto: Geir Egil SkogVis mer

«Hotel Cæsar» er det beste som har skjedd norsk TV

På tide med en hyllest.

Min første jobb i TV-bransjen var i «Hotel Cæsar», for snart elleve år siden. I løpet av 2006 dundret jeg, som én av fem dialogforfattere, ut 26 episodemanus.

Ikke for å skryte, men jeg skrev til og med den episoden der Storm battlerapper som Eminem i «8 Mile», og den der Benedicte smuglet en hasjklump ut av Café Headache, forbi politietterforsker Kjetil Bjerkedal, under dekke av at det var kamelbæsj-te.

Svenneprøve

Under nøye veiledning av manusprodusent, redaktører og longterm- og shortterm-storylineforfattere (de som bestemmer de lange og korte historielinjene i sesongene og episodene), og med knallharde, ukentlige deadlines og et medmannskap på over hundre dyktige fagfolk som ikke fikk gjort jobben sin hvis ikke vi gjorde vår, lærte jeg TV- og skrivefaget å kjenne på en måte som trygge, teoretiske skrivestudier ikke er i nærheten av.

Velsmurt maskineri

Du står fritt til å mene hva du vil om sluttresultatet – kvaliteten er nødvendigvis nødt til å bli variabel når man produserer et par og tjue minutter drama hver dag (normen er vel heller en femtedel av det) – men det er ikke til å komme fra at «Hotel Cæsar» i snart 20 år har vært det mest velsmurte maskineriet i norsk underholdningsbransje, og er det nærmeste vi kommer den amerikanske samlebåndsproduksjonsmodellen, med det den fører med seg av kontinuitet, kompetanseheving, og standardisering av produksjonsmetoder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når denne attenåringen nå muligens er i ferd med å gå inn i historien, er det viktig å ta inn over seg følgende faktum: Uten «Hotel Cæsar» hadde norsk TV-bransjen aldri vært der den er i dag.

For det var ikke de kunstneriske ambisjonene det skortet på før Cæsar, det var ikke der utfordringen lå i norsk TV-drama. For trass i hva all verdens kunstnermyter og markedsføringskampanjer fra kreative høyskoler vil ha deg til å tro, så er genial inspirasjon fint lite verdt hvis man ikke vet hvordan man skal omsette den til et ferdig verk, eller har det logistiske apparatet rundt til å gjennomføre det på en kommersielt levedyktig måte. Og ensomme kunstnersvaler gjør uansett ingen tv-sommer hvis de prøver å fly i et vakuum.

Mengdetrening

Nei, det var den faglige kompetansen og rutinene til å gjennomføre det det skortet på. Det var den manglende kontinuiteten som trengtes for å videreføre denne kompetansen, og oppfølgingen og mengdetreningen som talenter og fagfolk må ha for å få sine kreative lynnedslag til å slå ned på samme, riktige sted flere ganger.

Og det var dette «Hotel Cæsar» kunne tilby. Å produsere fem dramaepisoder i uken er ingenting om ikke mengdetrening. Å være et lite, erstattelig tannhjul i et enormt maskineri skaper ingenting om ikke litt sårt tiltrengt ydmykhet i en bransje full av enorme egoer. Og all denne lærdommen tok Cæsar-familien med seg ut til nye arbeidsplasser, og nye TV-produksjoner. År etter år.

Når norske TV-bransje har nådd det høye kunstneriske og faglige nivået den har i 2016, er ikke det fordi den plutselig ble truffet av en guddommelig gnist. Det er fordi den står på «Hotel Cæsars» skuldre.