TAKK FOR ALT: «Hotel Cæsar» fortjener all den applausen den kan få. Foto: Geir Egil Skog
TAKK FOR ALT: «Hotel Cæsar» fortjener all den applausen den kan få. Foto: Geir Egil SkogVis mer

«Hotel Cæsar» er det beste som har skjedd norsk TV

På tide med en hyllest.

Min første jobb i TV-bransjen var i «Hotel Cæsar», for snart elleve år siden. I løpet av 2006 dundret jeg, som én av fem dialogforfattere, ut 26 episodemanus.

Ikke for å skryte, men jeg skrev til og med den episoden der Storm battlerapper som Eminem i «8 Mile», og den der Benedicte smuglet en hasjklump ut av Café Headache, forbi politietterforsker Kjetil Bjerkedal, under dekke av at det var kamelbæsj-te.

Svenneprøve

Under nøye veiledning av manusprodusent, redaktører og longterm- og shortterm-storylineforfattere (de som bestemmer de lange og korte historielinjene i sesongene og episodene), og med knallharde, ukentlige deadlines og et medmannskap på over hundre dyktige fagfolk som ikke fikk gjort jobben sin hvis ikke vi gjorde vår, lærte jeg TV- og skrivefaget å kjenne på en måte som trygge, teoretiske skrivestudier ikke er i nærheten av.

Velsmurt maskineri

Du står fritt til å mene hva du vil om sluttresultatet – kvaliteten er nødvendigvis nødt til å bli variabel når man produserer et par og tjue minutter drama hver dag (normen er vel heller en femtedel av det) – men det er ikke til å komme fra at «Hotel Cæsar» i snart 20 år har vært det mest velsmurte maskineriet i norsk underholdningsbransje, og er det nærmeste vi kommer den amerikanske samlebåndsproduksjonsmodellen, med det den fører med seg av kontinuitet, kompetanseheving, og standardisering av produksjonsmetoder.

Når denne attenåringen nå muligens er i ferd med å gå inn i historien, er det viktig å ta inn over seg følgende faktum: Uten «Hotel Cæsar» hadde norsk TV-bransjen aldri vært der den er i dag.

For det var ikke de kunstneriske ambisjonene det skortet på før Cæsar, det var ikke der utfordringen lå i norsk TV-drama. For trass i hva all verdens kunstnermyter og markedsføringskampanjer fra kreative høyskoler vil ha deg til å tro, så er genial inspirasjon fint lite verdt hvis man ikke vet hvordan man skal omsette den til et ferdig verk, eller har det logistiske apparatet rundt til å gjennomføre det på en kommersielt levedyktig måte. Og ensomme kunstnersvaler gjør uansett ingen tv-sommer hvis de prøver å fly i et vakuum.

Mengdetrening

Nei, det var den faglige kompetansen og rutinene til å gjennomføre det det skortet på. Det var den manglende kontinuiteten som trengtes for å videreføre denne kompetansen, og oppfølgingen og mengdetreningen som talenter og fagfolk må ha for å få sine kreative lynnedslag til å slå ned på samme, riktige sted flere ganger.

Og det var dette «Hotel Cæsar» kunne tilby. Å produsere fem dramaepisoder i uken er ingenting om ikke mengdetrening. Å være et lite, erstattelig tannhjul i et enormt maskineri skaper ingenting om ikke litt sårt tiltrengt ydmykhet i en bransje full av enorme egoer. Og all denne lærdommen tok Cæsar-familien med seg ut til nye arbeidsplasser, og nye TV-produksjoner. År etter år.

Når norske TV-bransje har nådd det høye kunstneriske og faglige nivået den har i 2016, er ikke det fordi den plutselig ble truffet av en guddommelig gnist. Det er fordi den står på «Hotel Cæsars» skuldre.