Hotell i særklasse

Det er mye frustrasjon, disharmoni og ulykke i Tori Amos' liv. Til det musikkelskende publikums store lykke. For nok en gang har Amos kommet opp med et album fylt av intens, snål og stor popmusikk.

Det er umulig å forholde seg nøytral til Tori Amos' musikk. Som vokalist, låtskriver og tekstforfatter er hun så eksentrisk og tilstedeværende i sitt uttrykk, at du enten avviser henne som en anmasende, forhekset særing klar for institusjon, eller du omfavner henne med hud og hår.

Storslått

Dette siste gir seg utslag i at mange av hennes amerikanske fans dyrker henne helt fanatisk, nærmest på religiøst vis.

Dyrkingen vil neppe avta etter utgivelsen av Amos' album nummer fire, «From The Choirgirl Hotel». Her befester 34-åringen fra North Carolina seg som en av 90-tallsscenens mest markante kvinnestemmer.

Med basis i flygelet og sin egen røst lager hun storslåtte poplåter i grenselandet mellom ren galskap og melodiøse gullkorn.

Særegent

Berettiget nok vil hun også denne gangen bli sammenliknet med folk som Dalbello og spesielt Kate Bush, men Amos har like fullt et helt særegent, dramatisk uttrykk. I en og samme låt kan hun by på stemninger som sender deg tur-retur både himmel og helvete.

Amos eksperimenterer og leker på deilig uforutsigbart vis, men hele tida med et sikkert melodisk grep. Det er denne kombinasjonen som gjør «From The Choirgirl Hotel» til en langt mer interessant plate enn eksemspelvis Björks siste album. «Homogenic» er et mesterverk rent produksjonsmessig, men hun har ikke som Amos klart å ta vare på både lydbildet og sangene.

Ikke alt på dette albumet er like perfekt, men i store partier er damen helt mesterlig. De fem første låtene på plata sender ilinger nedover ryggraden min i ett sett. Her ligger frykt, vemmelse, sorg, sjeletortur, lykke, grusom skjønnhet og skjønn grusomhet side om side.

Holder Amos det samme nivået på sine live-opptredener, kan hun blåse hvem som helst av scenen når hun spiller på Quart-festivalen 1. juli.