Houllebecqs ståsted representerer den vanlige mannen i gata

Han skriver om folk flest, som prøver å gjøre det beste ut av det, men rives mellom tradisjonell moral, begjær og kortsiktig hedonisme – mellom frihet og forpliktelser.

DE MISLYKKEDE FORFØRERE: Enkelte har pekt på at Houllebecq før mange andre identifiserte «incel»-gruppene; menn som mislykkes radikalt med kvinner, havner i ufrivillig sølibat og utvikler hat overfor både kvinner og menn som lykkes bedre enn dem. Foto: AFP / NTB scanpix
DE MISLYKKEDE FORFØRERE: Enkelte har pekt på at Houllebecq før mange andre identifiserte «incel»-gruppene; menn som mislykkes radikalt med kvinner, havner i ufrivillig sølibat og utvikler hat overfor både kvinner og menn som lykkes bedre enn dem. Foto: AFP / NTB scanpixVis mer
Meninger

Få forfattere har provosert og skapt mer oppstyr de siste tiårene enn franske Michel Houllebecq. Hans skarpe penn og sirlige samfunnskritikk er egnet til å vekke oppmerksomhet. Men kan man spore en helhetlig politisk verdensanskuelse i hans forfatterskap?

Spaltist

Ove Vanebo

er jurist og tidligere formann i Fremskrittspartiets ungdom, og tidligere statssekretær for justisministeren.

Siste publiserte innlegg

Michel Houllebecq har et rikt forfatterskap, som spenner over en rekke ulike temaer: Sexturisme, marginaliserte menn uten draget på damer, oppløsning av samfunnslimet, trøblete menneskelige relasjoner og islams overtakelse av Frankrike. Ikke minst har hans ferske roman Serotonin fått enorm omtale – og tar opp i seg tidsånden med nasjonal selvbevissthet og protester mot globalisering.

Når dette pakkes inn i et mildt sagt freidig språk, og ufiltrerte skildringer av seksuelle handlinger og hovedpersonenes indre drifter, er det ikke rart at noen reagerer. Han er blitt beskyldt for både vulgaritet, kvinnehat og rasisme. Med andre ord: En forfatter som har lagt grunnlaget for mye medieomtale og skandaleoppslag.

Men er det mulig å spore en mer sammenhengende ideologi eller et tankesett i Houllebecqs bøker – eller uttalelser for den saks skyld? Ja, det er mulig å se noen linjer, men ideene spriker i ulike retninger. Det er som litteraturforskeren Douglas Morrey skriver i sin bok om forfatteren: «Houllebecq's political position is ultimately difficult to pin down, and the more one reads of his work, the more confusing and contradictory his stance can appear.»

For Houllebecq er det de filosofiske ideene som avgjør hvordan samfunn blir seende ut. I De grunnleggende bestanddeler slår han fast i forordet at «i virkeligheten er det slik at det verdensbilde menneskene i et samfunn til enhver tid slutter seg til, blir utslagsgivende for dette samfunnets økonomi, dets politikk og dets skikker.»

En gjenganger i franskmannens bøker er hvordan menneskelige relasjoner blir påvirket av økonomiske betraktninger. Det er blitt et «fritt marked» innenfor intime relasjoner, som gjør at det blir en kraftig skeivfordeling. Institusjoner som familien og religion har måttet vike for individuell selvrealisering.

Det er også en egen rastløshet som preger det moderne mennesket. I boken Plattform forteller Houellebecq om hvordan hovedpersonene planlegger å arrangere sexturisme til Thailand. Profittjaget gjør at det jobbes hardere, som igjen stimulerer til mer produksjon - som gjør at folk konsumerer mer, og skaper mer etterspørsel og arbeid.

Forskeren Ruth Cruickshank oppfatter Houllebeqcs forfatterskap, særlig De grunnleggende bestanddeler, som et oppgjør med det senkapitalistiske samfunnets produksjonsforhold og ideologi, som gjør oss til utilfredse, isolerte konkurransemennesker.

Houllebecq havner imidlertid ikke i motsatt fløy: Han er ingen venstreradikaler. I hans nyeste bok, Serotonin, uttrykker bokens hovedperson Florent-Claude Labrouste klare antipatier for kommunismen. Det marxistiske uttrykket om å yte etter evne og få etter behov, beskrives som «en uttømmelig kilde til krangel og rettshaveri dersom noen skulle forsøke å sette den ut i praksis».

Kommunismen omtales deretter som en samfunnsorden som fører til at pengene følger makten. Houllebecq har også personlig uttalt at kommunisme er en ineffektiv og falsk ideologi.

Heller ikke innenfor verdispørsmål er Houllebecq noen typisk venstreradikaler. I flere av bøkene er det sektiåtternes frigjøringskamp som skaper problemer: Kampen mot strukturer har gjort frigjort menneskene fra strukturer, men også brutt ned seksuell og personlig moral.

Som han selv skriver: «Den seksuelle frigjøring betydde slutten for disse skjermede fellesskapene, de siste som skilte mellom enkeltindivider og marked.» Kjernefamilien og andre institusjoner har forvitret, noe som har gjort mennesker til entreprenører i eget liv, markedsaktører uten sosiale relasjoner.

Enkelte har pekt at Houllebecq før mange andre identifiserte «incel»-gruppene; menn som mislykkes radikalt med kvinner, havner i ufrivillig sølibat og utvikler hat overfor både kvinner og menn som lykkes bedre enn dem.

Houllebecq deler imidlertid neppe incel-guttas syn på verden, og treffer mest av alt på beskrivelsen av utenforskapet og taperstatus.

Houllebecq mangler også venstresidens sympati for internasjonale engasjementer, og har eksplisitt uttrykt sin skepsis overfor globalisering. I en oppsiktsvekkende kronikk i januarutgaven 2019 av Harper’s Magazine, uttrykte Houllebecq at han mener Donald Trump – tross sine svakheter – har vært en god president så langt. Han har trukket USA ut av handelsavtaler og redusert landets militære tilstedeværelse.

I kronikken ønsker franskmannen en oppløsning av EU, og stiller seg positiv til Brexit. Han ser for seg en løsning med strengere regulering av handel – kanskje ikke overraskende etter hans siste bok med historier om bøndenes demonstrasjoner mot internasjonal konkurranse. Forfatteren forteller også at han, i likhet med Trump, er en nasjonalist.

Men finnes det noe mer systematisk, en ideologisk overbygning som forklarer hva Houllebecq selv vil? Eller er han mest opptatt av kritikk og «stille de vanskelige spørsmålene»? Mange har uttrykt at Houllebecq ender opp i en nihilisme; en holdning om at det ikke finnes mening eller bindende normer.

Til dette er svaret «tja». Selv om man ikke finner en nøye gjennomtenkt, helhetlig politisk filosofi hos Houllebecq, finner man likevel en rekke puslespillbrikker som kan legges sammen og gi et ufullstendig bilde.

I en interessant brevveksling med filosofen Bernard Henri-Levy i 2008, skrev Houllebecq at hans politiske ståsted er «en ideologisk usikkerhet nært opp til ateisme». Han var «glad for å leve i en fredelig verden hvor menneskets moralske fiber sjelden settes på prøve», og hvor «de fleste handlinger er moralsk nøytrale». Han ender altså opp i en slags anti-politisk posisjon.

Brevet røper imidlertid klar motstand mot diverse folkehelsetiltak: Reguleringer av rusmidler, antitobakk, kampanjer mot kokainbruk og høyt alkoholkonsum, oppfordringer om å bruke kondom og å kutte ut sukker. Da Houellebecq skulle finne ut hvilket parti han burde stemme på, i sin motstand mot moraliseringen, fant han ut at nær sagt alle partier var enige om disse tiltakene. I den senere tid har han påpekt at han ikke stemmer ved valg.

Hans ideal er et system basert på sveitsisk direkte demokrati. Han ønsker å være en genuin demokrat, med forankring i den vanlige mann i gaten. Interessant nok har Houlebecq ofte påpekt at han selv bare er en ordinær kar.

Selv den kanskje tilsynelatende mest politiske romanen, Underkastelse, har Houllebecq omtalt som i liten grad politisk. Boken handler om hvordan politisk islam får fotfeste i Frankrike etter at et moderat muslimsk parti overtar styringen.

Men også her har Houllebecq etter eget utsagn hatt få ønsker om å forfekte et bestemt standpunkt, men er mer opptatt av religionens plass i menneskers liv og komme med interessante samfunnsbetraktninger – i tillegg til at han likte formen i teksten han begynte å skrive på. Et islamsk parti og overtakelse har han ansett som lite realistisk.

Det er nok forfatterens kommentarer om islam, som fant sted i forbindelse med Underkastelse, som har skapt mest debatt og fyrt opp under den mer politiske forståelsen av boka. Fra et intervju med The Guardian kunne vi lese overskriften «Er jeg islamofob? Sannsynligvis, ja». Han har også i et intervju med The Paris Review uttalt at «islam er den mest idiotiske religionen».

Oppsummert kan vi slå fast at Houllebecq har en viss politisk kjerne, men at man bør være forsiktig med å lese inn for mye politikk i bøkene. Man kommer heller ikke vekk fra en viss iboende spenning i hans forfatterskap: Hovedpersonene er kritiske til utsvevende seksualmoral og undergraving av institusjoner, men lever selv ut løse relasjoner og har en heller slett moral.

Houllebecq er nasjonalisten som forlot Frankrike, en «kjedelig, byråkratisk stat», til fordel for Irland for å unnslippe skatt. Han har riktignok flyttet tilbake nå, fordi han savnet å kunne tale morsmålet.

Kanskje det mest presise er å si at Houllebecqs ståsted representerer den vanlige mannen i gata, «folk flest», som fremmedgjøres i et samfunn med store endringer. Som likevel prøver å gjøre det beste ut av det, men rives mellom tradisjonell moral, begjær og kortsiktig hedonisme – mellom frihet og forpliktelser.

Kort sagt, et talsrør for de av oss som ikke er så opptatt av de store politiske konfliktene, og bare ønsker å leve et greit liv, uten å måtte bekymre seg.

På slutten av Plattform uttrykkes dette også i hans oppsummering om at «alt tatt i betraktning ville jeg ikke ha vært annet enn en middelmådig skapning».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.