Houston, vi har et klimaproblem!

Kronikkforfatterne gir oss i denne kronikken et innblikk i hvordan de store oljeselskapene stiller seg i den pågående klimadebatten og i spørsmålet om oppfyllelse av Kyoto-forpliktelsene. Oljeselskapene har valgt ulike strategier.

ExxonMobil i Dallas, Texas, driver en intens lobbyvirksomhet for å forhindre en amerikansk ratifisering av Kyoto-avtalen. Shell Europa støtter Kyoto-avtalen, men strever med å få med seg Shell Oil i Houston, Texas. I Norge går regjeringen av på gasskraftsaken fordi de er bekymret for Norges oppfyllelse av Kyoto-forpliktelsene. I klimaspørsmålet er kontrastene store, og debatten preges av en stadig omposisjonering blant ulike nøkkelaktører - som oljeindustrien. Utfallet av denne tautrekkingen vil ha store konsekvenser for norsk klimapolitikk, samt for hvem som blir vinnere og tapere innenfor oljeindustrien.

Oljeindustriens forretningsområde er olje, gass og kull - hovedkildene for utslipp av klimagasser. Oljeindustrien vil derfor være særlig berørt av klimatiltak. Samtidig er oljeindustrien en ressurssterk global aktør med et potensial for selv å påvirke utformingen av klimapolitikk. ExxonMobil og Shell er to av verdens største selskaper i en av verdens største industrier. Oljeindustriens posisjon i dette spørsmålet er derfor viktig for utviklingen av internasjonal klimapolitikk. Hvor forskjellige er egentlig posisjonene, hvorfor inntar globale oljeselskaper ulike posisjoner i klimaspørsmålet, og hvilke konsekvenser kan det ha for internasjonal klimapolitikk?

I klimaspørsmålet har Shell de siste årene markert seg som en pådriver blant de globale oljeselskapene. Shell støtter Kyoto-avtalen, de har vedtatt en ambisiøs målsetting om å redusere egne utslipp, og de satser på fornybar energi. Dette britisk-nederlandske oljeselskapet har også et stort amerikansk kontor. Shell Oil i Houston er ikke like begeistret for selskapets fellesposisjon i klimaspørsmålet. Shell London driver for tiden hektisk aktivitet for å forene standpunktene mellom den europeiske og den amerikanske delen av selskapet.

Den amerikanske oljegiganten ExxonMobil representerer Shells motsetning i klimaspørsmålet. Selskapet hevder at usikkerheten om klimaproblemet er for stor til å gjennomføre kostbare tiltak for å redusere utslipp. ExxonMobil har heller ikke erklært reduksjonsmålsettinger for egne klimagassutslipp, og satser ikke på fornybar energi. ExxonMobil har inntatt et klart standpunkt mot Kyoto-avtalen og driver nå intens lobbyvirksomhet mot avtalen i USA. ExxonMobils hovedbudskap til Shell i klimapolitikken er: Lykke til! ExxonMobil har ingen tro på at satsning på fornybar energi er en god forretningsidé hverken på kort eller lang sikt.

Selskapenes posisjonering kan ses som et tydelig signal om hvilken fremtid de forbereder seg på. Forklaringen på forskjellene mellom Shell og ExxonMobils strategier er både sammensatt og usikker. For det første ser det ut til at store selskaper preges av moderlandets politiske virkelighet. Shell Europa forholder seg hovedsakelig til europeisk politikk, mens Shell Oil i Houston, Texas, er klemt mellom to ulike klimapolitiske situasjoner. Europa, med EU i spissen, har siden begynnelsen av 1990-tallet hatt ambisjoner om å spille en ledende rolle i klimapolitikken. I 1998 vedtok EU en byrdefordelingsavtale mellom de 15 EU-landene som tar sikte på å redusere EUs totale utslipp av klimagasser med 8%.

ExxonMobil forholder seg i større grad til virkeligheten i USA. USA, med romfartsorganisasjonen NASA i spissen, har vært ledende på den vitenskapelige siden i klimaspørsmålet, men har samtidig vært regnet som en av de store sinkene i internasjonal klimapolitikk. Klimapolitiske tiltak som er gjennomført i USA er heller ikke mye å skryte av. Parallellen er slående til ExxonMobils vektlegging av mer forskning om årsaker og virkninger av klimaendringer.

For det andre er det forskjeller i opinionen, altså folk flest sine holdninger til miljøproblemer generelt og klima spesielt. I Europa har opinionen vært offensiv og har støttet en aktiv klimapolitikk, selv om det er forskjeller mellom landene. I USA er det mindre bevissthet om klimaendringer og mer aktiv motstand mot tiltak som kan ramme lommeboka. Denne ulikheten ser ut til å smitte over på selskapene. Begge selskapene har også blitt koblet til alvorlige hendelser av internasjonale medier. Koplingen mellom Shell og politiske overgrep i Nigeria og Brent Spar-episoden har ført til omorganisering i retning av større gjennomsiktighet og samfunnsansvar i organisasjonen. Exxon Valdez-ulykken i Alaska i 1989 ser ikke ut til å ha hatt tilsvarende effekt på ExxonMobil.

For det tredje er det en vesensforskjell mellom europeisk og nordamerikansk reguleringstradisjon. I USA er overholdelse av lovgivning selve kjernen i reguleringstradisjonen: den såkalte John Wayne-metoden. På andre miljøområder enn klima må oljeselskapene i USA forholde seg til en svært detaljert lovgivning som gir lite slingringsmonn: Raffinerier i USA er blitt stormet av bevæpnet politi på grunn av mistanke om brudd på miljølovgivningen. En konsekvens av John Wayne-metoden er en reaktiv holdning til miljøproblemer i selskapene. Man overholder lovene og gjør lite utover det.

I Europa er det få store selskaper med respekt for seg selv som ikke legger vekt på samfunnsansvar. Sammen med fleksible reguleringsstandarder er det større tradisjon for vurdering av miljørisiko, ofte i nært samarbeid med myndighetene. Selskapene deltar i større grad både i utformingen og gjennomføringen av standarder. Mangel på overholdelse fører ofte til forhandlingsløsninger som tar sikte på å gjøre ting bedre neste gang. Europeiske selskaper er derfor vant til å delta aktivt i utformingen av miljøpolitikken.

Hvilke konsekvenser kan splittelsen mellom Europa-baserte og USA-baserte selskaper få for klimapolitikken? Senatet må ratifisere Kyoto-avtalen for at den skal gjelde som amerikansk lov. Hvis motkreftene i USA lykkes i å forhindre at USA ratifiserer Kyoto-avtalen, vil det få konsekvenser for hele klimaregimet. USA står for nesten en fjerdedel av globale utslipp av klimagasser og er derfor en viktig aktør i et fremtidig klimaregime. Avtalen kan tre i kraft uten en amerikansk ratifisering, men USAs sentrale rolle innebærer at en Kyoto-avtale uten USA er lite realistisk.

Selv om europeiske selskaper støtter opp om EUs klimapolitikk, kan manglende ratifisering i USA også få ringvirkninger for Europa. Europeiske næringsorganisasjoner har hele tiden forutsatt at en aktiv klimapolitikk krever bred internasjonal handling for å sikre like konkurransevilkår. Hvis USA ikke ratifiserer Kyoto-avtalen, vil denne forutsetningen falle bort. På den annen side kan man ikke se bort fra at EU børster støv av lederskapsambisjonene i klimapolitikken fra 1990-tallet. Hvis EU lykkes i å trekke med andre sentrale land som Japan og Russland, samt å vedta kraftfulle virkemidler for å nå sine egne forpliktelser, vil det sette USA under politisk press. EU har allerede signalisert at de vil ha et kvotehandelssystem på beina i 2005, tre år før den planlagte gjennomføringen på verdensbasis.

Denne situasjonen innebærer at Norge bør være forberedt på at Kyoto-avtalen ikke trer i kraft. Selv om den klimapolitiske situasjonen endres, er det vitenskapelige grunnlaget, som Norge hittil har basert sin klimapolitikk på, like alarmerende. Et alternativ for Norge består i et samarbeid med Norden og/eller EU for et felles marked for CO{-2}-kvoter. Problemet her er imidlertid at Norge, som medlem av den såkalte paraplygruppen, har alliert seg med USA i klimapolitikken. Miljøvernministeren har signalisert at regjeringen orienterer seg mot EU, men fortsatt under forutsetning av at Kyoto-avtalen blir virkelighet. Hvis avtalen ikke trer i kraft, kan denne strategien vise seg å bli enda viktigere enn antatt.