Høvdingens tale

En eldrebølge av artister med et levd liv å formidle fra skyller inn over oss, og nå er det Erik Byes tur.

CD: Odd Børretzen (76) er popstjerne, Johnny Cash (71) gir ut rocka plater med en ung produsent, og Willie Nelson (69) er stadig hyperaktiv. Erik Bye har riktignok valgt en trygg setting til sin første nye plate på ni år, men ikke mer enn at han med nye og gamle sanger (bl.a. «Vesle jente» fra albumperlen «Jeg vet en vind» fra 1973 og klassikeren «Vårherres klinkekule») leverer sitt syn på verden i form av en krass tilstandsrapport fra sin egen stue i Asker. Produsent Sigbjørn Tveite har valgt en naken musikalsk tilnærming, med et beskjedent komp av Henning Sommerro, Hans Fredrik Jakobsen og Annbjørg Lien på bl.a. trøorgel, fløyter, gitar og nyckelharpe.

Erik Bye har aldri vært snever, tvert imot er han en åndelig globetrotter som like gjerne synger om Kalahariørkenen og Midtøsten («Sheraton slott i armods stad» er kanskje platas beste spor) som vår egen lille tue, eller han leser mens Sommerro improviserer lett over «Somewhere Over The Rainbow». Han forener unge tanker og en eldre manns livsvisdom. Rammen er et glødende engasjement og en fnysende oppgitthet over maktelitens stupiditet, men også håpet og humoren. Det kompenserer langt på vei for hans begrensninger som sanger og et spor som nesten improviseres i stykker. Hovedinntrykket er like fullt tvers igjennom solid.