IKKE HANS BESTE: Ferdinand von Schirach synes å kle kortformatet best, mener anmelderen. Nå er romanen «Tabu» ute på norsk. Foto: PAULUS PONIZAK / GYLDENDAL
IKKE HANS BESTE: Ferdinand von Schirach synes å kle kortformatet best, mener anmelderen. Nå er romanen «Tabu» ute på norsk. Foto: PAULUS PONIZAK / GYLDENDALVis mer

Hovedpersonen har en vag likhet med heltene i «Fifty shades»-litteraturen

Men dette er ikke Ferdinand von Schirachs beste bok.

ANMELDELSE: De siste fire årene har Gyldendal fått den kjærkomne tradisjon at de starter bokåret med en oversettelse av tyske Ferdinand von Schirach. Først ut var de to novellesamlingene «Forbrytelser» (2011) og «Skyld» (2012), siden romanen «Collini-saken» (2013). Og nå altså romanen «Tabu».

Den er ikke av hans beste utgivelser, von Schirach synes å kle kortformatet best. Men den likevel langt over snittet av det som utgis av krimfortellinger nå til dags.

Jakt med pappa «Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie», heter det i denne boka som handler om Sebastian von Eschburg. Han vokser opp som enebarn i en gammel adelsfamilie som ikke lenger har penger.

Det er en gold og følelseskald barndom med en fjern selvopptatt mor, og en like fjern far. Faren er nok glad i sin sønn, men evner ikke å vise det. Sebastian sendes på kostskole i Sveits, han kommer hjem på sommerferie, og er på jakt med sin far der de skyter et rådyr. En skuddscene som for øvrig er inngående beskrevet; blodet, innvollene. Om kvelden skyter faren hodet av seg.     

Estetisering av vold Den dagen skal bli sjelsettende for Sebastian. Han blir kunstfotograf og berømt for sine provoserende installasjoner, som er en slags estetisering av nokså rå, erotiske scener. Selv er han fjern og tilsynelatende følelseskald, med en vag likhet med heltene i «Fifty shades»-litteraturen (hvor ble den av, forresten?).      

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Skjønnhet er ingen sannhet», fastslår Sebastian et sted i denne boka, som i likhet med resten av von Schirachs forfatterskap utforsker sannhetsbegrepet.

Hovedpersonen har en vag likhet med heltene i «Fifty shades»-litteraturen

Her forholdet mellom kunst og sannhet, jus og sannhet, sannhet og virkelighet. I siste halvdel møter vi den overarbeidede forsvarsadvokaten Konrad Biegler. Han hviler på et Trollfjell-aktig sanatorium, og får en sak han ikke kan si nei til. En mann er arrestert fordi en kvinne har forsvunnet. Hjemme hos mannen har de funnet en blodig kjole og sadistisk sexleketøy. Mannen tilstår. Han heter Sebastian von Eschburg.

Biografiske likheter Von Schirach er selv forsvarsadvokat, og skriver ofte sin egen person inn i bøkene. I novellene henter han temaer fra saker han selv har hatt. I «Collini-saken» brukte han sin bestefar som modell for en av hovedpersonene. Bestefaren var sjef for Hitler-jugend og uttalt anti-semitt. I «Tabu» har det vært pekt på forfatterens påfallende biografiske likheter med Sebastian. Både den nokså golde kostskoleoppveksten, men også et annet særtrekk.

Den overfølsomme og begavede Sebastian har synestesi. Det betyr at han ser bokstaver i farger, en lidelse kunstnere ofte kan ha. Også von Schirach skal ha denne særegne diagnosen. Det er kanskje derfor han har et så súverent språk, en så sanselig skildring av natur, av farger, av lukter.

Opplagt og ullent I motsetning til von Schirachs tidligere utgivelser, spesielt novellene, fremstår likevel plottet i denne boka som nokså oppkonstruert. Det kretser rundt estetisering av vold, jakten på sannhet gjennom iscenesatt kunst — og en forsvarsadvokats dilemma når han har en klient han mener er uskyldig, men som selv bedyrer sin skyld. Men både plottet og selve tematikken blir liksom for opplagt og ullent på samme tid. Avslutningen er over i det banale.       

For dem av oss som er svorne von Schirach-fans, skiller likevel boka seg ut fra det meste som skrives av dagens krim. Spesielt første del, om Sebastians oppvekst. Den er både i stil og tema fullt på høyde med det beste som er skrevet av tyskspråklig litteratur i det forrige århundre.