Hovedverk om kunst og filosofi

Den som søker svar på tilværelsens antatt store gåter, og venter at filosofien er enda en terapeutisk instans, har ingenting å hente i et ruvende verk fra den filosofiske litteraturen som i høst er gitt ut på norsk.

Heller ikke den som har resignert på fornem maner, og søkt eksil i kunst og kultur, kan regne med støtte i «Estetisk teori». Det er et kritisk verk, det river ned forestillinger om det vakre som ly mot det instrumentelle samfunnet. Kunsten skal overskride, også det samfunn den springer ut av. «Estetisk teori» er ikke et estetiserende verk, det dyrker ikke kunsten, like lite som verkets forfatter, Adorno (1903- 69), dyrker filosofien som den i bestemte kretser mest avanserte og prestisjefylte fritidsbeskjeftigelse. «Estetisk teori» er ikke et verk man konverserer om på kafé.

Ikke ferdig

«Estetisk teori» ble første gang gitt ut i 1970, ett år etter at Adorno døde. Boka, som på norsk er på 657 rause og luftige sider, var ikke helt ferdig. I 1966 ga Adorno ut «Negative Dialektik», etter «Estetisk teori» planla han å skrive en moralfilosofi. Likevel passer den tradisjonelle inndelingen i sannhet, skjønnhet og godhet dårlig for Adornos filosofi. For han var de filosofiske disiplinene og temaene vevd sammen. Sannhet og herredømme er like hyppige begreper som kunstverk og litteratur, og arbeid og arbeidsdeling forekommer like ofte som kunstens autonomi i «Estetisk teori». Det forhindrer ikke, men borger for, at de klassiske estetiske temaene som det naturskjønne, det kunstskjønne, det heslige og det skjønne og kunst og samfunn, drøftes inngående. Verket er også en kritisk tolkning og videreføring av de estetiske teoriene til Kant og Hegel.

Forfall

En grei, men forenklet måte å få en omtrentlig idé om hva «Estetisk teori» handler om, er å se det som et tilsvar til Georg Lukacs, som hevdet at den borgerlige realismen i romankunsten (Honoré Balzac, Leo Tolstoj, men også Thomas Mann) utgjorde et absolutt høydepunkt og burde danne stilideal for all kunst. Lukacs mente at moderne kunst var forfall, dekadanse og irrasjonalisme, og avviste både Joyce, Proust og Beckett. Adorno var heller ikke veldig optimistisk med hensyn til framtida, men han forsøker i «Estetisk teori» å argumentere for at moderne kunst bare tilsynelatende har kuttet båndene til samfunnet, og at den i virkeligheten representerer en dyp kritikk av det kapitalistiske samfunnet: «Det asosiale ved kunsten er den bestemte negasjonen av et bestemt samfunn.» (s. 389)

Paradigmatisk status

«Estetisk teori» gir en av de grundigste innføringene ikke bare i moderne kunst og filosofi generelt, men i Baudelaire, Joyce, Proust, Beckett, Picasso og sist men ikke minst Schönberg. Musikken spiller en helt avgjørende rolle for Adorno, utviklingen av den atonal-ekspresjonistiske stilen og opphevelsen av det prinsipielle skillet mellom konsonanser og dissonanser har paradigmatisk status.

I «Estetisk teori» blir det forklart at den moderne kunstens tendens til å bli mer og mer abstrakt har sitt motstykke i at det i vår tid er «bytteverdien og ikke bruksverdien som nytes» (s. 47). Slik forsøker Adorno å vise at «Historien hersker også helt over de verkene som skjuler den» (s. 54). Adorno insisterte både på å se utviklingen av den atonale teknikken som musikk-immanent, men også som en framstilling, på en særegen negativ måte, av den historisk-filosofiske utviklingen i Vesten i det 20. århundret. Det er konteksten for følgende meningstunge utsagn: «Kunstverket er stattholder for tingene som ikke lenger er vansiret av byttet, ikke ille tilredt av profitten og en nedverdiget menneskehets falske behov.» (s. 392)

Hvem har fått rett av Lukacs og Adorno? Det kritiske potensialet til den moderne kunsten var aldri noe Adorno tok for gitt. Tvert om så han etter «den andre krigen» at «de herskende i Vesten» hadde sluttet en «dementerende fred med radikal kunst; det abstrakte maleriet» ble «understøttet av den store tyske industrien» og alt Benjamin hevdet, at det fantes en «forkjærlighet for det fascistiske (...) i futurismen, som går tilbake til perifere trekk hos Baudelaire» (s. 437).

Siterbare

Fins det ingenting å kritisere Adorno for? Å jo, han har en hang til formuleringer som er litt for siterbare. I «Estetisk teori» fungerer det, men det skal ikke legges skjul på at det i kjølvannet av Adornos formuleringsevne har utviklet seg tendenser til epigoneri. Det fins nok også tendenser i verket som kan peke i elitistisk retning. Det blir forsterket av at Adorno bare forholder seg til det som misvisende, men ikke uten viss rett kalles finkulturen. Populærkulturen eller den lave kulturen avvises av Adorno. Men det fins teoretikere som mener at analyser av den høye og lave kulturen i sammenheng viser både at populærkulturen har et kritisk potensial, og at det fins sammenhenger mellom det høye og det lave som gir viktige innsikter også om det høye. Denne retningen, kulturstudier, er inspirert ikke minst av «Estetisk teori».

Nettopp også av den grunn er den norske versjonen så velkommen nå. Oversetteren, Arild Linneberg, sier i forordet at det er med ydmykhet han leverer verket fra seg. Leserne bør kjenne sin besøkelsestid og med ærbødighet motta dette filosofiske verket på godt norsk.