Hoverende Horntvedt

«Skvulp i det berømmelige vannglasset.» Slik karakteriserer byråd for kultur og utdanning i Oslo, Grete Horntvedt, innlegget fra formannen i Norsk Kunstnerråd, Bjørn Sverre Kristensen (19.7.), og undertegnetes Kulturkommentar (14.7.) om kunstnerisk kvalitet og kunstnerens bostedsadresse. Begge tok fatt i uttalelser fra byråden til NRK Kulturnytt 13.7. Der ble distriktskunstneres påståtte særfordeler fra hjemstedskommunene stilt opp som kontrast til hovedstadens og storbyens bevisste satsing ut fra kriterier om kunstnerisk kvalitet når til de samme grupper. Både Kristensen og jeg tillot oss å tvile på gehalten i dette, og nevnte noen eksempler på forsømmelser fra Oslos side og modig satsing utenfor hovedstadsregionen.

  • Horntvedt svarer ikke direkte på dette, men bruker sin pedagogiske erfaring til å belære oss om følgende: «Således er kultur viktigere for samfunnet enn den offentlige og politiske debatten ofte skulle tilsi.» Politikkens maktspråk i informasjonskonsulentenes tidsalder tyder på at Horntvedt føler seg bekvem med Høyres praksis og visjoner for Oslo, og hun serverer en smørbrødliste over alt som «nu går så meget bedre» i hovedstaden.
  • «Ikke si at ingenting gjøres. Det er rett og slett ikke sant!» heter det i punchline. Dette har vi heller ikke skrevet, og det går fortsatt an å si med Bertolt Brecht at «Sannheten er konkret». I min kommentar gikk jeg konkret inn på Munchmuseet, en gave til Aker, Oslo og verden som måtte sponses fra Japan for å holde skikkelig standard. Museets utstillingsbudsjett over flere år er mindre enn hva Kunsthaus Zürich brukte på sin ene Munch-utstilling. Likevel lager de ansatte utmerkete utstillinger, og driver en forskning som stadig gjør mesteren ny.
  • Ved undertegningen av Munchmuseets sponsoravtale med en for Eurocard gullkantet avtale i Rådhuset i mai, sa Oslos ordfører og Horntvedts partifelle, Per Ditlev-Simonsen, at Munch som alltid var i pengeknipe kunne trengt et av firmaets kredittkort. Morsomt sagt, men helt galt. Konkrete fakta forteller at Munch lenge hadde bra, og seinere svært god, økonomi. Han portretterte kjøpesterke eller solgte grafikk. Slik kunne han holde malerisamlingen intakt, for sjenerøst å gi det hele til en kommune hvor han i perioder også var den største skattyter. Munchmuseet ble åpnet 19 år etter kunstnerens død i 1944.