Hovland i festhumør

Men bok og bok, herr Hovland. Flere av «bøkene» fortjener knapt betegnelsen. Kvaliteten på Hovlands jubileumsbok er ujevn. Det ligger så å si i kortene. Samme kan det være, for det er utrolig mye bra, og noe er knakende godt, for Hovland er i festhumør. Champagnekorkene smeller jevnlig i taket, og da slutter vi oss gjerne til festlyden og tar det ikke så tungt om innholdet i noen flasker smaker dovent.

Enkelte vil nok mene at en del av tekstene er i privateste laget, og at de knapt påkaller interesse utenfor vennekretsen. Det er jeg ikke enig i.

Her finnes dagboksnotater, personlige essay og bekjennelser om liv og diktning der forfatteren kommer oss i møte med utstrakt hånd. Det skal innrømmes at noe av det er likegyldig og ikke alltid like velskrevet, men også her gnistrer Hovland ofte til - med artige iakttakelser og språklige lykketreff. Dessuten utfyller de bildet av forfatteren og gir oss innblikk i hvordan han arbeider med inntrykk og opplevelser, bøker han har lest, replikker han har snappet opp, og så videre. Han inviterer oss så å si inn i en dikters laboratorium og lar oss beskue på nært hold de kolber og væsker han anvender når han blander sine litterære miksturer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Groviser og fyllstoff

Hovland legger ut med noe som med en viss rett kalles roman - en lystig pastisj over en særlig avart av krimgenren der vi kan glede oss over gjensynet med vår gamle venn Per Waglen. Den som har aversjon mot bannskap og brystfikserte menn, grisepreik og groviser, bør hoppe bukk over denne. Så kan vi andre få lov til å more oss uten å tenke på at vi skal få kjeft etterpå.

«Bok» nr. 2, kalt «Pop», er en temmelig ujevn affære med korte prosatekster om alle mulige emner mellom himmel og jord. Den tredje består av dagboksnotater fra året 1997 - et år i reisens tegn, men også det året han begynte å ane at han led av en alvorlig sykdom.

I «Meldingar» og «Draumebok» er det derimot mye fyllstoff, men også her slår vitsemakeren Hovland til med jevne mellomrom («Adjunkt med oppgulp»).

Og siden går det slag i slag med dikt, skuespill, noveller, essay, artikler og mer til. Et par-tre av «bøkene» består av egne tegninger eller foto med tekst. At Hovland kan skrive bluestekster visste vi fra før, og selvsagt lyder de best når han selv opptrer med dem. I mangel av det kan man lese noen av dem i «Dr. Munks andre reviderte songbok».

Sentimentalist

Høydepunktene i boka (ved siden av historien om Waglen) er likevel så utvilsomt essaysamlingen «Å stå i si tid og fryse på ryggen» og novellesamlingen «Trekkspel». Hovland er en mangfoldig herremann, men er det noe som ligger ham nærmere på hjertet enn noe annet, så er det popmusikken, og B-kulturen i det hele.

Gjennom disse formenes prismer brytes det meste av hans dikteriske verden.

Dessuten er han en sentimentalist (en typisk «framhaldsskoleforfatter», som han selv sier) som har levd seg gjennom sin ungdoms drømmer to ganger - først som ung, seinere i sin diktning. Ikke minst er han en ironiker og på alle måter en lystig herre, grov i kjeften, men også grann i målet, også når han skildrer den kjære leiken mellom mann og kvinne - som når alt kommer til alt er hans hovedanliggende - slik det er for de fleste av oss.

Det vil alltid være mer interessant å lese om store synder enn om store dyder, skriver Hovland. Og det har han jo så inderlig rett i. Fordelen med ei bok som denne, sammenliknet med andre tjukke bøker, er at den kan leses i rykk og napp, og at en kan hoppe over det en ikke liker.

For min egen del nøler jeg ikke med å bekjenne at plusspoengene langt oppveier minuspoengene.

Hovland er glad i ord. Ikke alle skinner i like strålende farger. Men norsk litteratur ville ha vært en gullgruve fattigere uten ham.

Til lykke med 20-årsjubileet!