Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIXVis mer

Hovmot for fall

Bergljot Hobæk Haffs «Renhetens Pris» er Norges 22. beste krimroman.

Han heter Desiderius, hovedpersonen i Bergljot Hobæk Haffs «Renhetens pris», og han er han er noe så legendarisk og truende som inkvisitor i Spania på 1500-tallet. Haffs romaner, deriblant den prisbelønte «Skammen», hører den tradisjonelle skjønnlitteraturen til, og «Renhetens pris» er ikke noen krim i tradisjonell forstand, med et godt utmalt mysterium og en diskusjon av skyld og uskyld. Haff lar oss følge Desiderius ned i fangehull, inn i kosterceller og opp i borgtårn. Det hele er gotisk og mettet fortelling, kilende nær det melodramatiske, som jager med et uhyggelig driv mot den ubønnhørlige slutten. Men det som gir «Renhetens pris» denne ulmende intensiteten, som gjør den til en pageturner av det sjeldne slaget, er alt som koker under huden på hovedpersonene av undertrykte traumer, lengsler, begjær og hevnlyst, og dét i et samfunn som ikke tillater annet å synes på overflaten enn den fullkomne uskyld og renhet.

Falne nonner
«Guds rike lever ikke av mildhet og forsoning alene. Uten at sverdet heves, vil alle våre anstrengelser være forgjeves, og vår makt bli til avmakt». Med dette credoet i kroppen er det Desiderius reiser ut for å etterforske hva som skjer i et landsens nonnekloster, der den unge nonnen Beatrize de Mendoza skal ha født et barn med horn i pannen og beskyldes for å stå i ledetog med djevelen. Hun blir stilt overfor inkvisitoren, som har trenet opp sin egen utholdenhet og viljestyrke til det umenneskelige og som forventer det samme av
verden, en snedig ordkløyver som finner feil i alle vitneutsagn, en paranoid karrierejeger som ser konspirasjoner og hykleri overalt.

Et monster
Jeg-personen Desiderius er et monster, men det er ikke umulig å forstå hvorfor han er blitt som han er blitt. Det er ikke vanskelig å se at han på sitt vis er lydhør overfor dem han møter og at det han hører gjør inntrykk på ham. Det er derfor det er så sjokkerende at han går så langt som han gjør, overfor den vakre Beatrize og de andre, at han aldri viker. Slik gjør Bergljot Hobæk Haff snedig bruk av den forføreriske førstepersonsfortellingen. Invisitoren føler seg hevet over verden, han bruker sin truende makt til å skape frykt og avstand
til de andre, samtidig som han føler en nær ordløs pine over å stå på utsiden. Som han tenker om de unge baskiske kvinnene: «Deres ferd var stolt og utilnærmelig der de strøk forbi uten å verdige oss et øyekast. Hver gang en av dem passerte, kjentes det som en liten hudstrykning og berørte meg med en sorg jeg ikke kunne forklare meg». «Renhetens pris» handler om en som setter seg til doms over liv og død, og er slik sett en renere krim enn mye annet.

Vis mer