Høy i hatten

Bak en kvinne med suksess står en bortreist mann.

ET BILDE

som for alltid vil være klebet til netthinna mi, viser en liten skikkelse på toppen av ei flytrapp. En bitte liten dame i mørk frakk og cowboyhatt. På flykroppen er det malt «United States of America». Cowboyen er Madeleine Albright, utenriksminister i verdens eneste gjenværende supermakt, på vei ned trappa til statsbesøk i Russland. I sin ferske selvbiografi, «Madame Secretary», skriver hun: «Jeg brukte ofte den svarte Stetson-hatten min, særlig på dager da jeg ikke kunne gjøre noe som helst med håret mitt.» Hun avslører også en gjennomsnittlig huskeliste for en dag: «1) Ringe senator Helms. 2) Ringe kong Hussein... 5) Forberede Kina-møtet. 6) Kjøpe fettfri yoghurt.»

VERDENS MEKTIGSTE

kvinne i perioden 1997- 2000 var nesten naboen min i Georgetown i fire år. Jeg var på nikk med potteplantene hennes. Derfor tok jeg det alltid personlig når amerikanske journalister kalte henne «Half-bright» (halvsmart) i stedet for Albright. Eller når det oppsto hviskekampanjer eller artikler med anonyme kilder som spekulerte om Madame Secretarys mentale helse. Var hun hysterisk, ubalansert og hadde hun private motiver for å gå til krig på Balkan? Amerikansk politikk er som kjent ingen arena som utpreger seg med dannelse, rettferdighet eller sannhet, men sjelden er en politiker blitt så undervurdert og mistenkeliggjort utelukkende på grunn av kjønn. Hun nøt all den respekt som vanligvis tilkommer en statsperson, andre steder i verden, også i muslimske land, men ikke hjemme i USA, skriver hun i selvbiografien.

KVINNEROLLEN

har aldri vært enkel, innrømmer hun. I selvbiografien snubler hun, i mine øyne, i den imaginære flytrappa, når hun forteller om skilsmissen fra ektemannen, journalisten Joseph Albright. Hun var 45 år da han forlot henne for en yngre og vakrere kvinne. Du ser for gammel ut, sa han, men fortsatte å ringe henne daglig, og klarte ikke å ta den endelige beslutningen om skilsmisse. Så ble han nominert til en Pulitzer-pris og kom med et forslag: «Hvis han vant sin Pulitzer, ville han bli hos meg. Hvis ikke, ville han forlate meg og skilles. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere,» skriver dama som på det tidspunktet hadde tre barn, en doktorgrad og en gryende politisk karriere som assistent for senator Edward Muskie, politisk rådgiver for presidentkandidat Walter Mondale m.m. Året var 1982, og Joe Albright fikk ikke Pulitzer-prisen.

«...JEG VILLE

ha oppgitt enhver tanke på en karriere hvis det hadde fått Joe til å forandre mening», skriver hun i 2003, som en slags påminnelse om kvinners iboende sårbarhet. Selv kommer hun seg på beina igjen:

«Da jeg ble Secretary of State, skjønte jeg... at jeg aldri ville ha klatret så høyt hvis jeg fortsatt hadde vært gift.»