Høy moral i isødet

Polferdene var ledelse i ekstrem utgave. Ragnar Kvam jr. gir i dag ut en bok om de fire store. Scott ledet sine menn inn i døden, Amundsenplanla nøye, Shackleton holdt motet oppe og Nansen ga mannskapet ingen vei tilbake.

Fridtjof Nansen tok store sjanser og hadde mye flaks. Turen på ski over Grønland var en bragd som åpnet store muligheter for ham. Nansens hemmelighet var at han gikk fra øst til vest. Fra den golde og folketomme østkysten til de bosatte områdene i vest. Det var ingen vei tilbake, folkene hans hadde ikke noe valg, vestover eller dø. Denne sterkt motiverende taktikken brukte Nansen flere ganger. Brenne alle bruer før man legger ut.

- HVIS DU KUNNE hoppe bakover i historien og bli med på en polferd, hvilken ville du velge?

- Ernest Shackleton er en spennende skikkelse. Det ble sagt om ham at det ikke var grenser for hvilke vanskeligheter han kunne få sine folk ut av, men heller ingen grenser for hvilke problemer han kunne få dem opp i. Schackletons lange reise med skuta «Endurance» ender med forlis, og han blir sittende med hele mannskapet på et isflak. Den første morgenen på flaket vekker han dem med varm suppe. De mange månedene i Antarktis skulle bli trøstesløse, men han har sine mannskapers hengivenhet.

- Hva drev polfarerne?

- For de engelske var det æren og imperiet. For de norske var det ønsket om å bli først, å skrive seg inn i historien. Vi må huske at det var et stort mediesirkus rundt polferdene. Verden fulgte med, og avisene slåss om historiene.

- Visste de hvor farlig det var?

- Ja, grusomme hendelser hadde skjedd, og folk hadde frosset i hjel. Men trolig overså de faren. De kjente ikke frykt. Å nå fram, å komme først og vinne overdøvet all redsel.

Artikkelforfatteren er kultur-redaktør i Dagbladet.