INGEN SANDBERG: De må trolig klare seg uten Per Sandberg på Frp-standen i Arendal i år. Popcorn-maskin og ballonger er en fattig trøst. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
INGEN SANDBERG: De må trolig klare seg uten Per Sandberg på Frp-standen i Arendal i år. Popcorn-maskin og ballonger er en fattig trøst. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Arendalsuka:

Høy party(telt)-faktor

Hvem alle organisasjonene prøver å overbevise, bortsett fra hverandre, vet jeg ikke. Men jeg ville ikke vært foruten i år heller.

Kommentar

ARENDAL (Dagbladet): I skrivende stund er det bare timer igjen til den offisielle åpningen av Arendalsuka - maktas sommerleir (uten alkoholforbud).

Når kirkeklokkene ringer 14.00 må andelen gudfryktige mennesker i byen se seg kraftig redusert. Det er å trekke det for langt å kalle Arendalsuka en syndens pøl, men lokalbefolkningen finner trolig nok menn(esker) å sette moralpekefingeren i den neste uka.

Til tross for sine mange mangler byr Arendalsuka på en fargerik og vakker bukett med organisasjoner, interesser og hendelser. Jeg kommer aldri til å glemme den norske hjelpeorganisasjonen som for et par år siden satte opp et utendørs ballrom av typen du sender barna i på IKEA eller McDonalds. Oppi der intervjuet en i ledelsen, i fullt alvor, en rødgrønn statsråd (som snublet seg fram i skjørt og høye hæler) og en fremtredende nestleder i et stort opposisjonsparti. Temaet? Barn på flukt.

Gatelangs i sentrum står kommunister og næringslivet side om side. Huseiernes Landsforbund er flankert av Norsk fosterhjemsforening. I Senterpartiets partytelt deles det ut gulrøtter (vasket), mens det i MDGs telt rett ved siden av også deles ut gulrøtter, bare her av den kortreiste og uvaskede typen.

I LOs telt gis det bort røde iskrem-skjeer. «Nå har dere snart delt ut et helt kjøkken», påpekte ei dame som stakk innom det lille minuttet jeg sto der. Ostehøvelen hun fikk for to år siden var så bra, at hun tok turen ens ærend for å se hva hun kunne få med seg i år.

Kriminalomsorgens stand er, ironisk nok, sperret inne bak et stort busskur.

Konkurransen på stand-plass er tøff. Det er vel bare en gang i året vi finner en så stor ansamling av partyteltkompetanse i Norge. Tidlig på morgenen, før åpningen, likner det en maurtue. Jeg syns jeg kan høre tankene deres, de mange kontorister fra hovedstadsområdet, som i riggingen av teltet ser ut til å ha glemt alt de har lært på teambuilding med avdelinga. Hvis du er på jakt etter en selvhøytidelig mann i dress som ignorerer bruksanvisningen, kan du avbryte søket og ta turen hit.

Likevel og sakte, men sikkert, gror det igjen i Arendal sentrum. I det ene hjørnet selger hyggelige folk fra Foreningen Norden inn ideen om en nordisk forbundsstat. Rett ved siden av deler en dame fra «Latvia 100» ut godterier og tidslinjer om Latvias frigjøringshistorie, og 100 år som stat.

Gåturen mellom de mange områdene fylles av hvileløse og sultne blikk fra lobbyister og andre påvirkningsagenter, som lynraskt sorterer deg inn i en av to kategorier: Interessant eller irrelevant. Ofte veksles det ikke et høflig smil engang. Ikke av vond vilje, men av tidsnød. Det er nok kaffe, twist, og iskremskjeer til alle, men ikke smil. Dem er forbeholdt beslutningstakere.

Noen organisasjoner er heldigere enn andre. Årets kremplass ser ut til å være kapret av samvirkerlaget for skogeiere, AT Skog. Dit lot jeg meg lokke av lukten av sagflis og bark, og lærte at et tre koster omtrent 1600 kroner. Onsdag serverer de resultatet av et forskningsprosjekt i samarbeid med universitetet på Ås, NMBU: Wraps av gris som er foret på sagflis fra gran.

Hvem alle organisasjonene prøver å overbevise, bortsett fra hverandre, vet jeg ikke. Men jeg ville ikke vært foruten i år heller.