Høy standard

Tradisjonsforankret tradisjonsfornying.

KONSERT: KONGSBERG (Dagbladet): Det skyldes ikke minst at Sutton og resten av hennes band – Christian Jacob (piano), Kevin Axt (kontrabass), Ray Brinker (trommer) – har som spesialitet å nyspille «the great American songbook», noe jo Come Shine med Live Maria Roggen og Solveig Slettahjell med The Slo-Mo Orchestra har gjort med bravur her hjemme.

Rytmiske krumspring

Sutton startet med en dvelende «Without A Song», skrudde opp tempoet i «Devil May Care» og serverte deretter en lang rekke standardlåter spekket med reharmoniseringer, rytmiske krumspring og uvanlige tempi. Stemmen hennes er ikke blant de største, men klang til gjengjeld utrolig smidig og kontrollert, og selv i de mest halsbrekkende scat-forløp låt hun klokkereint, med innertier-treff på hver eneste tone. I de kollektivt skrevne arrangementene var Suttons vokal vevd sømløst inn i et superfinstilt kvartettuttrykk. Og selv om hun naturlig nok framsto som konsertens sentrale aktør, fikk også pianist Jacob – kjent her hjemme fra sitt samarbeid med Terje Gewelt – slippe til med flere teknisk glitrende utførte soli.

Musikalsk rebell

Tierney Sutton er, tross sin vilje til nyfortolkning, forankret i et amerikansk jazztradisjonsuttrykk som, framført med slepen teknikk, ofte kan klinge vel friksjonsfritt og kommersielt i et norsk øre. I hjemlandet vil nok deler av det voksne jazzpublikummet regne henne som en musikalsk rebell, mens hun her hjemme kan framstå som mindre frodig og uttrykksfull enn for eksempel nevnte Roggen og Slettahjell.

Likevel er det liten tvil om at Tierney Sutton er, og i økende grad vil være en jazzsanger å regne med. Henter hun fram mer av den uttrykkskraften hun viste i for eksempel den ironimørke dommedagsversjonen av «Get Happy», må hun gjerne bli et hyppig innslag på norske festivaler i kommende år.