Høy straff skal avskrekke

De siste 30 årene har straffene for narkotikalovbrudd gått én vei: oppover. Politikerne har ønsket å redusere omsetning og bruk. Mye tyder på at dette ikke bare har vært mislykket politikk, men at det høye straffenivået faktisk har ført til mer kriminalitet.

Den politiske viljen til endringer har de senere årene vært knyttet til de tunge rusmisbrukerne. Siste utspill kom fra sosialminister Kleppa i Dagsrevyen 16. juli: I tillegg til metadon åpnes det for behandling med Subutex. Dette er bra. Noen politisk vilje til å gjøre noe med straffenivået har det derimot ikke vært.

Inntil 1964 var den øvre strafferamme seks måneders fengsel for narkotikalovbrudd i Norge. 1964 er ikke så lenge siden. Den forhøyes så til to år. Det hele kulminerte i 1984. Fra da av kunne domstolene ilegge lovens strengeste straff for narkotikalovbrudd: 21 års fengsel. Sammen med omfattende offentlig ressursbruk og kontroll, er høye straffer det viktigste virkemiddelet i kampen mot narkotika.

Domstolene kan gjøre lite annet enn å følge opp de politiske signalene som gis. Og signalene tas på alvor. Eksempelvis har Høyesterett fastslått at befatning med ca. ti gram heroin gir rundt ett års ubetinget fengsel. Noen er enige i det høye straffenivået, andre er av ulike årsaker langt mer skeptiske. Særlig har det vært hevdet at narkotikalovbrudd straffes uforholdsmessig hardt i forhold til andre forbrytelser, typisk voldsforbrytelser.

Hovedpoenget med de høye straffene er selvsagt at de skal virke avskrekkende. Særlig ønsker man å ramme bakmennene. Mye tyder på at man ikke har nådd dette målet, men at det høye straffenivået tvert imot gir seg utslag i en rekke bieffekter bl.a. fordi høy straff fører til høy pris på stoff. At det er sammenheng mellom straff og pris er ikke en ny tanke. Men det fokuseres etter mitt skjønn for lite på den i debatten, og det kan være greit å minne om denne sammenhengen.

Man kan ta utgangspunkt i det økonomene liker å fokusere på: markedet. Et marked består av tilbydere (selgere) og etterspørrere (kjøpere). Det gjelder også narkotikamarkedet. De som tilbyr narkotika, vil ha hatt en del kostnader i tilknytning til dette. Narkotikaen skal kjøpes inn, kurerer skal betales, våpen skal kanskje skaffes osv. osv. Når det gjelder disse kostnadene vil forskjellene fra land til land gjerne ikke være så store. Forskjellen i sannsynligheten for å bli tatt vil derimot kunne variere sterkt. Sannsynligheten for å bli tatt henger selvfølgelig sammen med hvor mye myndighetene setter inn på å ta tilbyderne (gitt da at myndighetene ikke er helt udugelige til det de driver med). I Norge setter myndighetene mye inn på nettopp å ta disse. Og dess større sannsynligheten er for å bli tatt, dess mer skal folk ha for å ta risikoen. I tillegg kommer straffetrusselen. En ting er om sannsynligheten for å bli tatt er høy eller lav. Men kanskje enda viktigere er spørsmålet: hva skjer hvis man først blir tatt? Dess større konsekvens det har å bli tatt, dess mer skal tilbyderen ha for å tilby stoff. Han skal ha en høyere pris. Man trenger ikke å være veldig lur for å skjønne det. Økes straffen, så øker prisen. Straffen spiller altså en sentral rolle for prisen på narkotika. Det betyr ikke at straffen alene avgjør prisnivået. Også andre faktorer vil spille inn. Poenget er at straffenivået er en vesentlig faktor ved prisfastsettelsen.

Det var tilbyderne. Hva så med de som etterspør ? Spiller prisen noen rolle for dem? For en viktig gruppe stoffmisbrukere - de som er avhengig - synes det klart at prisen ikke vil spille inn. Er man narkoman, så er stoff en nødvendighet. Om heroinen koster 1000 eller 2000 kroner er da irrelevant. Etterspørselen er det økonomene kaller for «uelastisk». Dette betyr igjen at dess høyere pris, dess mer penger må man skaffe. For dem som bare leilighetsvis bruker narkotika og som ikke er avhengig, blir situasjonen riktignok en annen. En økning av pris vil for dem føre til redusert bruk, hvilket selvfølgelig er positivt. Men samtidig er det god grunn til å tro denne sistnevnte gruppen kvantitativt sett står for en liten del av den samlede etterspørsel.

Så vil kanskje noen si at høy straff og høy pris hindrer rekrutteringen. Det er langt fra sikkert. Det er rimelig å anta at de fleste tilbys narkotika billig inntil de er hektet. Så stiger prisen. Noen vil imidlertid betale full pris fra første stund. Når det gjelder den sistnevnte gruppen vil høy straff derfor i det minste dempe rekrutteringen. Men i likhet med leilighetsbrukerne ovenfor, er det også her grunn til å tro at det er snakk om en liten gruppe i forhold til den samlede etterspørsel.

På etterspørselsiden er det derfor all grunn til å anta at den i hovedsak er «uelastisk» - prisen spiller ingen rolle.

Når prisen fra tilbyder stiger, noe den som nevnt bl.a. vil gjøre når straffen stiger, vil ikke dette medføre redusert bruk i og med at de narkomane er avhengig av stoff. Det som vil skje er at brukerne må skaffe seg flere penger . Og hvordan skaffer de fleste narkomane disse pengene - jo de begår stort sett vinningsforbrytelser og annen kriminalitet. Man vil da få en kriminalitetsøkning. Dette betyr igjen at uskyldige private vil rammes i form av innbrudd i hjem osv. I tillegg kreves økte ressurser til politi, domstol og fengselsvesen fordi disse instansene må forsøke å demme opp for den økende kriminaliteten.

Økt straff vil altså føre til høyere kriminalitet som igjen fører til høyere utgifter til offentlig kontroll. I tillegg til de negative økonomiske konsekvensene, kommer et viktig helsemessig poeng inn: Høye straffer fører til høye priser som igjen fører til at mange narkomane tvinges til blandingsmisbruk fordi de ikke klarer å skaffe nok penger til narkotikaen. Slikt blandingsmisbruk er svært skadelig. Det kan være verdt å minne om at Norge, relativt sett, ligger på toppen i verden hva angår overdoser.

De negative konsekvensene av høye straffer, må veies opp mot hovedformålet med narkotikalovgivningen: Straffen skal virke avskrekkende. Det høye prisnivået virker nok avskrekkende og dempende på etterspørselen for to grupper: For det første på dem som bare leilighetsvis bruker narkotika og ikke er avhengige. For det annet for de som ikke har prøvd narkotika tidligere og som betaler full pris fra første stund. For en del av personene innen disse to gruppene vil høy straff føre til mindre etterspørsel etter narkotika. Man har da fått en positiv effekt av de høye straffene. Men som allerede nevnt er dette grupper som kvantitativt sett står for bare en liten del av den samlede etterspørsel. For den store gruppen etterspørrere - de avhengige - synes det klart at straffen ikke har særlig avskrekkende virkning på brukernivå: Store deler av fengselsklientellet er narkomane gjengangere. Videre synes man ikke å ha klart å ramme bakmennene i ønsket grad. Ved å studere fengselsklientellet vil man se at det ikke er så mange bakmenn som tas. Det ser stort sett misbrukerne som soner. Og det er nok av narkotika på markedet, noe som betyr at det er nok av bakmenn som er villige til å ta risikoen på tross av de høye straffene.

Vi synes da å befinne oss i en paradoksal situasjon. Det vi vil oppnå med de høye straffene er en avskrekkende effekt som fører til en redusert kriminalitet. Dette har ikke slått til. Tvert imot genererer det høye straffenivået økt kriminalitet fordi brukerne må begå mer kriminalitet for å møte prisøkningen. Spørsmålet blir da om ikke samfunnet gjør seg selv en bjørnetjeneste ved et så vidt høyt straffenivå? Jeg tror det.