Robuste former: Fasaden på høyblokka er dekket av plast etter terrorangrepet 22. juli. «Selve nasjonens tidsånd fanget i enkle, robuste former og presist gjengitt i armert betong», skriver kronikkforfatteren. Foto: Krister Sørbø/Scanpix
Robuste former: Fasaden på høyblokka er dekket av plast etter terrorangrepet 22. juli. «Selve nasjonens tidsånd fanget i enkle, robuste former og presist gjengitt i armert betong», skriver kronikkforfatteren. Foto: Krister Sørbø/ScanpixVis mer

Høyblokkas skjebne

Arkitekturdebatten i Oslo føres best uten terrorangrep som bakteppe.

Verden er full av paradokser. Den norske arkitekturdebatten, som bare unntaksvis handler om by og bygninger - langt oftere politikk og penger, er ett. Et annet, er at når det først snakkes arkitektur, kan det være helt feil. Som i dette tilfellet, hvor Erling Fossen hopper på ordskiftet rundt mulig riving av regjeringsblokka og bringer fagfeltet inn i en sfære der hus ikke først og fremst er hus. En debatt om bevaring og nybygg i hovedstaden er sårt tiltrengt og høyst kjærkommen. Men når Fossens innfallsvinkel er at «et stykke drabantby midt i Oslo sentrum» bør erstattes av «et potent uttrykk for pixel-power», mener jeg at gangsynet svikter. Og at den strålende utsikten til garantert oppmerksomheten som 22. juli automatisk gir, blinder en ellers mediekyndig aktør.

Det bisarre med utspillet er at han ruster seg til en kamp han verken kan vinne eller tape. Blokkas skjebne, om den blir stående eller ikke, vil avgjøres helt uavhengig av Fossens argumenter. Fordi dette ikke er en arkitekturdebatt. Fra et fagperspektiv er saken klar: Vi snakker om huset som innkasserte plass nummer tre i Morgenbladets kanon over nasjonens viktigste bygg i moderne tid. Et monument over sosialdemokratiet og hele etterkrigstiden. En sjeldent vellykket manifestasjon av en klar tanke gjennom fysisk form. Selve nasjonens tidsånd fanget i enkle, robuste former og presist gjengitt i armert betong. Her er den enigheten omtrent like unison som om du spurte miljøvernere om de ville tillate motorvei over Hardangervidda. Og i begge tilfeller sammenfaller faglige prinsipper med norsk norm og lovverk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et brudd med dette ville altså bety at vi over natten radikalt endret hele logikken bak måten vi bygger og bevarer hus på her til lands. Det kan godt være at Fossen har gode argumenter for å ønske seg dét. Men ringvirkningene etter 22. juli er ikke rett brekkstang for å få disse frem i lyset, selv om det aldri så mye er et hus inne i bilde. Hva regjeringsblokka angår, koker spørsmålet ganske enkelt ned til hvorvidt de arkitektoniske argumentene veier opp mot alle sosiale og politiske forhold som ekstremsituasjonen med terroren medførte. Det handler om menneskeliv og arbeidsplassen til hundrevis av mennesker. I den diskusjonen er skrik etter et mer oppdatert formspråk i beste fall en digresjon. Og den skal ikke føres videre her.

I stedet synes jeg det er relevant å spørre seg hva Erling Fossen egentlig vil. Og med hans høyt proklamerte urbane agenda i bakhodet, kan ikke jeg forstå annet enn at han dypest sett ønsker at langt større deler av byen enn hva som i dag er tilfelle skal kunne transformeres eller til og med rives og bygges på nytt. Det er jeg helt enig med ham i. Men hvorfor veien inn til denne brede og viktige diskusjon skal gå gjennom de siste femti års mest radikale enkelthendelse, ved å foreslå å bytte ut et av de få virkelige verdifulle byggene vi har, er meg komplett uforståelig. Det er helt utenkelig at tilfellet regjeringsblokka kan danne presedens verken den ene eller andre veien, til det er både bygget og omstendighetene altfor unike.

På toppen av det hele må jeg jo få nevne, for dem som ikke har bodd i Oslo sentrum og gått gjennom kvartalet på daglig basis, at regjeringskvartalet er et fint sted. Også uavhengig av historisk viktighet. Jeg synes det er greit å ha velfriserte, åpne byrom som ikke er fulle av kafeer og som bare brukes til å gå over. Og du behøver uansett ikke bevege deg mange meterne for å finne langt mindre arkitektonisk verdi enn høyblokka. Det holder egentlig å krysse Grubbegata. Eller om det er dysfunksjonelle byrom du ser etter, kan du legge kursen den andre veien og gå inn i området mellom Akersgata og Pilestredet der bygninger og infrastruktur knapt henger sammen og menneskelig ferdsel bare skjer sporadisk, den svært sentrale plasseringen i byen til tross.

Og så kan du jo spørre deg hvordan Fossen skulle ført vernedebatten sin her. Svaret er at det ikke behøver å være så vanskelig. For om du skulle ta deg bryet med å gå inn på hjemmesidene til plan- og bygningsetatens, vil du snart se at så å si hvert eneste hus i Oslo sentrum ligger under en eller annen vernekategori. Noe som jeg mener er synd. Oslo er ikke Paris eller Roma; byer som nok er vakre og velfungerende, men på mange måter fremstår som statiske og litt ferdige. Oslo har ikke noe slikt i sitt vesen, tilfeldig og tilforlatelig som den fremstår. Noe som er et gode, da vi har både penger, kunnskap og gode grunner til å endre på den.

Vil bevare: «Fra et fagperspektiv er saken klar: Vi snakker om huset som innkasserte plass nummer tre i Morgenbladets kanon over nasjonens viktigste bygg i moderne tid», skriver Gaute Brochmann.
Vil bevare: «Fra et fagperspektiv er saken klar: Vi snakker om huset som innkasserte plass nummer tre i Morgenbladets kanon over nasjonens viktigste bygg i moderne tid», skriver Gaute Brochmann. Vis mer

Ikke minst fordi byen har en serie konkrete utfordringer rundt boligmangel, infrastruktur, manglende miljø- og energibesparende næringslokaler og byrom og strøk som ikke fungerer. Forhold som kan endres uten at man tramper i stykker uerstattelige kulturminner. Likevel er bevaringspolitikken langt på vei en hemsko også i Oslo. Det at utbyggere og arkitekter ofte dunker hodet i veggen i ulike enkeltprosjekter straks de forsiktig beveger seg inn mot indre by, er en ting. Viktigere er det at vernetanken er med på å hindre politiske helhetsgrep som byen skriker etter.

Som et svar på dette vil nok ledende byråkrater og politikere si at vernet nettopp er et middel for å sikre god utvikling, og at det dette omfattende bevaringsprogrammet har en speilbilde i form at et tilsvarende fokus på utvikling. Manifestasjonen er å finne i en publikasjon som heter «kommunedelplan for bevaring og byutvikling i indre Oslo 2009-2025». Et hefte som etter min erfaring bare oppnår én ting: Nemlig å forene hele mangfoldet av ulike interesser innenfor byutvikling i Oslo i en dyp enighet om at denne publikasjonen ikke gjør noe som helst for å utvikle byen i riktig retning.

Her har vi nådd det som burde debatteres. Og typisk nok kronikkens siste avsnitt. Media liker de store sakene. De store husene. Som et Munch-museum. Eller en regjeringsblokk. Der enkelttilfellet stiller seg i veien for den brede debatten. Selv om dette innlegget er et spedt forsøk på å finne en vei utenom.

Vil rive: Erling Fossen mener høyblokka i regjeringskvartalet bør rives. Foto: Rune Myhre
Vil rive: Erling Fossen mener høyblokka i regjeringskvartalet bør rives. Foto: Rune Myhre Vis mer