Høybråtens likegyldighet til homohelse

DET ER OPPSIKTSVEKKENDE

tall om den norske hiv-utviklingen som nå legges fram fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt (jfr. Blikk 2/2004). Fra 2002 til 2003 er antallet registrerte hiv-smittede homofile menn omtrent doblet, fra omlag 30 til ca 60 smittede. Tallene bærer bud om at det omslaget i smitteutvikling homofiles egne organisasjoner har advart mot siden slutten av nittitallet nå har skjedd. Hiv ser ut til å ha fått tilbake det skjebnesvangre grepet blant menn som har sex med menn som vi kjenner fra to tiår tilbake. Det vellykkete forebyggende arbeidet fra nittitallet, med lave årlige smittetall, er nå erstattet av en radikalt endret smitteutvikling. Usikker sex, sex uten kondom, erstatter åpenbart sikrere sex blant flere og flere menn som har sex med menn. Hvordan kunne dette skje?

Mange faktorer påvirker denne utviklingen, som vi også kan se i de fleste vestlige land. Kanskje er likevel den viktigste enkeltfaktoren utviklingen av nye medisiner som bremser aids. Hivinfeksjonen blir fremstilt i media og fra andre hold som en sykdom vi nå kontrollerer medisinsk. Ingenting kunne vært mer feil. Hivinfeksjonen er fremdeles en en ytterst alvorlig og mulig dødelig sykdom med enorm helsemessig betydning for den enkelte.

Parallellt med utviklingen av nye medisiner har vi sett en radikal omlegging av offentlig forebyggende hiv-politikk. Helseutvalget for homofile, som driver det forebyggende arbeidet direkte rettet mot menn som har sex med menn, har under Bondevik-regjeringene og helseminister Høybråten opplevd en kraftig nedskjæring. Organisasjonen mottar nå i dagens kroneverdi nær halvparten av den statlige støtten den mottok på nittittallet, et brudd med politikken fra samtlige tidligere helseministre før Høybråten. Homofile menn, som har mer enn 60 ganger større sjanse for hiv-smitte enn den generelle befolkningen, prioriteres ikke som før. Årlig debuterer tusener av unge homofile menn seksuelt. Gutter og menn som ikke lenger får den samme informasjonen om sikrere sex i møtet med det homofile miljøet. Nettopp utviklingen av nye medisiner kan motvirke hiv-forebyggende arbeid også blant de som forlengst har debutert seksuelt, og en styrking, ikke svekkelse, av dette arbeidet er derfor nødvendig.

HELSEMINISTEREN HAR

valgt å vende det døve øret til. Homohelse betyr åpenbart lite for ham. Konsekvensene av dette er nå ytterst alvorlige. Mer virus i omløp betyr at sjansene for en forverret generell folkehelse øker. Alt nå er 10% av europeisk hiv-smitte fra virustyper medisiner ikke biter på, resistent virus. Og økonomisk? De kronene Høybråten trodde han sparte inn ved å senke innsatsen for homofiles helse de siste årene, tas allerede nå tilbake i de enorme økte medisinske og sosiale utgiftene knyttet til de homofile mennene som ikke skulle vært smittet, men som nå likevel blir det.

Og katastrofen for den enkelte smittede? Den er ikke målbar.

Men det er kanskje der Høybråtens likegyldighet i realiteten har vist sitt styggeste ansikt i hans ministerperiode.