Høybråtens toleranse

De som har ett annet verdifundament enn KrF må ikke la seg skremme av Dagfinn Høybråtens begrepsmanipulering.

MANDAG 22.08. i Dagbladet svarer Dagfinn Høybråten på artikkelen til Kristin Halvorsen (16.08) der hun under overskriften «Trangt eller romslig Norge?» hevder at KrF står for en politikk som gjør Norge trangere. I sitt motsvar ramser Høybråten opp en rekke «bevis» på at KrFs politikk og fanesaker nettopp er rettet mot å skape et raust Norge med plass til alle, og han runder av med en syrlig bemerkning om at «[t]oleranse må strekke seg lenger enn til dem som er enige med oss». Implisitt: Halvorsen er intolerant, han er det ikke. Halvorsen har gått hardt ut mot KrF i det siste, og er vel den eneste profilerte politiker med utsikt til makt som omsider har våget å åpent konfrontere KrFs verdibegrep. Hennes parti er ikke bare, som hennes allierte AP i det rødgrønne regjeringsalternativet, mot kontantstøtte, for homofiles rett til ekteskap og adopsjon og en abortlovgivning med vekt på kvinnens rett til selvbestemmelse. Halvorsen har i tillegg gjort det Stoltenberg burde gjort for lenge siden. For når Høybråten snakker om «valgfrihet for foreldre» og «vern om ekteskapet» går hun lenger enn å svare med pyntelige argumenter om barnehagenes nøkkelrolle i likestillingsspørsmål og betydningen av like rettigheter uavhengig av seksuell legning. Halvorsen går løs på Høybråtens verdiplattform, den kristenkonservative, moralistiske basis for KrFs fanesaker, som har gjort at partiet i tidligere år har motarbeidet barnehageutbygging og stemt mot legalisering av homofili og selvbestemt abort. Hva mer er - hun hevder skamløst sin rett til å gjøre det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅNN SETT har Høybråten rett: Hvis «toleranse» er ensbetydende med å ikke bare respektere andres rett til å mene, men respekt for innholdet i disse meningene, er Halvorsen intolerant herfra til evigheten. Jeg tror imidlertid at grunnen til at Høybråten så ofte slipper unna med sine anklager om intoleranse, ligger i en slu manipulering med begreper. Høybråten benytter begreper som «toleranse», «verdier», «raushet» og «nestekjærlighet» som om disse begrepene er noe KrF med nødvendighet står for, i kraft av sitt kristne verdigrunnlag. Han er flittig med å gjøre partiets basis i kristendommen til et poeng når dette kan brukes til å gi partiet troverdighet som et parti som er for «omsorg» og «mot fattigdom». Men hva hvis det å være kristen innebærer, og det gjør det for mange, ikke bare å være mot homofiles rett til adopsjon, men å være mot homofili i seg selv? Og hvor står Høybråten selv, egentlig? Se, dette er en problemstilling den verdibevisste Høybråten finner irrelevant.I den turbulente tiden rundt bispevalget i Oslo, og etter at den konservative Ole Christian Kvarme omsider danket ut mer liberale konkurrenter, var dette en påfallende strategi. Mediedekningen rundt saken hadde svært høyt fokus på Kvarmes motstand mot homofile prester i Kirken, og ikke bare Kvarme, men også Høybråten og Bondevik, fikk et mediekjør der «alle» ville fritte dem ut, ikke bare konkret om deres prinsipielle linje i kirkelige ansettelsesspørsmål, men også om deres personlige mening om homofili. Alle tre unngikk å svare direkte på dette spørsmålet. De omgikk det, tydelig ubekvemme, og med stadig dårligere skjult irritasjon. De hevdet at deres personlige mening om homofili var saken uvedkommende, og at Kirken måtte få lov til å være i fred i interne spørsmål. Verken Høybråten, Bondevik eller Kvarme har mao. noensinne gitt klart uttrykk for at de anser homofil kjærlighet som syndig, eller i hvert fall klart underlegen den heterofile kjærligheten, innstiftet av Gud. Og selvfølgelig: De har heller aldri direkte sagt det motsatte - at de som kristne anser homofil kjærlighet som like verdifull og vakker som heterofil kjærlighet. Men de er naturligvis alle for «raushet» og «nestekjærlighet».

DET ER DENNE slu linja som gjør at Høybråten hele tiden snor seg unna det som kunne blitt en reell, og ikke minst nødvendig, verdidebatt. Men KrFs syn i spørsmål om homofiles rettigheter innebærer selvfølgelig en nedvurdering av homofil kjærlighet, og dette er selvfølgelig et verdivalg som har svært dype røtter i kristenmoralistisk mentalitet og kristne miljøer, om de er «ekstreme kristenkonservative sekter» eller mer stuerene og statskirkelige. Hvis Høybråten leser dette, vil han sikkert mene at denne påstanden er usaklig, bombastisk, synsete og intolerant. Men alle vet jo at påstanden har rot i virkeligheten. Jeg gikk selv i et helt alminnelig tensingkor da jeg var midt i tenårene, og husker hvordan verdidebatten gikk på enkelte fester, eller «sammenkomster», som man kalte det. Dirigenten i koret, som i dag er prest, hevdet bl. a. at det å ha sex med en av samme kjønn var like grotesk som å ha sex med en hest eller en ku. Jeg husker hvordan korets unge, velkjemmede gutter og pyntelige piker nikket ettertenksomt. Senere drakk vi brus og bad til Gud om at Han måtte tilgi våre synder, hjelpe de som sultet i Afrika og velsigne et par sopraner som var blitt forhindret fra å komme på grunn av forkjølelse. Jo, jeg skal si at her var «nestekjærlighet» en klar «verdi», men hva er egentlig «nestekjærlighet»? Et begreps innhold er ikke gitt på forhånd, noe som er elementært pensum for dem som tar forberedende Ex. phil. ved et universitet. KrF har i all for lang tid fått lov til å fylle begreper som «verdier» og «nestekjærlighet» med sitt eget innhold, samtidig som partiet unntar eget verdislagg fra debatt, i toleransens navn.

NORGE ER ET land der aksept av homofile og en generell åpenhet for homofiles rettigheter er blitt en selvfølge for de fleste. Dette er IKKE KrFs fortjeneste. Og når KrF går til valg med den parole at de vil «verne om ekteskapet», forstår vi mer enn det som blir sagt, selv om Høybråten prøver å få det til å høres ut som det mest dreier seg om kontantstøtte og «valgfrihet for småbarnsforeldrene». Kristenkonservative verdier er og blir et fundament for KrFs politikk, slik de også utgjør en viktig del av FrPs og Bushs verdipolitikk når det kommer til homofili- og familiespørsmål. Og enda viktigere: de som har ett annet verdifundament enn KrF må ikke la seg skremme av Dagfinn Høybråtens begrepsmanipulering.