Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Høydepunkt

«Pleasantville» er noe så sjelden som en virkelig original komedie. Den er vittig, skarp og livsbejaende - en film som gjør narr av gamle TV-serier i svart/hvitt og bruker humoren til frisk samtidskommentar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De som likte «Truman Show,» med dens beske raljering over TV-mediet, bør innfinne seg i kinoene en gang til. Selv om «Pleasantville» er helt annerledes.

Her er utgangspunktet 50-åras ubekymrede fjernsynsfigurer. Vi begynner riktignok i nåtid, med tenåringen David (Tobey Maguire) zappende foran apparatet. Han kan alt om den gamle serien «Pleasantville.» Så går det ikke bedre enn at han og søsteren Jennifer (Reese Witherspoon) blir ført tilbake i tid og inn i nevnte serie, hvor de nå skal agere søskenparet Bud og Mary Sue Parker.

Der er livet på alle måter ukomplisert svart/hvitt. Alle er lykkelige og alle er uvitende, skolebøkene er uten innhold, verden bortenfor hovedgata eksisterer ikke, ingen har sex, ingen går på do, alle har stakittgjerder og pene familier.

Ting begynner å skje, når søskenparet fra framtida etter hvert sår sine korn. Det går for eksempel an å gjøre mer enn å holde i hånden. Mennesker som gjennomgår forandring får farge, så et tre, et hus og en blomst.

Enhver med et forhold til disse gamle seriene fra fjernsynets barndom vil ha moro av filmens satiriske omgang med livet de presenterte. Men «Pleasantville» tar skrittet videre og går fra fleip til sosial kommentar med stor eleganse. Forandring kan være truende for de med makt, skremmende for den som aldri har stått på egne bein. Og forandring kan innebære store, positive muligheter.

Joan Allen og William H. Macy er det svart/hvite ektepar George og Betty Parker, som reagerer helt forskjellig på de illevarslende, plutselige fargene. Allen har en av filmens mest rørende scener, der hun redselsslagen ser seg selv slå ut i blomst. Hun er en storartet skuespiller.

Mens «Pleasantville» er en storartet film. Alt var slett ikke bedre før.