Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Høyere utdanning - billig og kjapt

Verdens handelsorganisasjon vil gjøre høyere utdanning til internasjonal handelsvare. Resultatet kan bli «kjedeuniversiteter» som tilbyr høyere utdanning etter McDonalds- prinsippet: Kjapt, greit, standarisert og billig - men ikke akkurat noen stor opplevelse.

I DAG OG I MORGEN

er Norge vertskap for en internasjonal konferanse om globalisering og høyere utdanning. Konferansen reiser spørsmålet om hvilke konsekvenser et globalisert utdanningsmarked har for utviklingslandene. Konferansen har sammenheng med Verdens handelsorganisasjons (WTO) forsøk på å gjøre høyere utdanning til en internasjonal handelsvare gjennom den såkalte GATS-avtalen. Er det hva verden trenger?

GATS er forkortelse for General Agreement on Trade in Services, og er en frihandelsavtale om kjøp og salg av tjenester, herunder utdanning. Inntil nylig har det vært lite oppmerksomhet om hvilke konsekvenser en liberalisering av internasjonal handel ville ha å si for høyere utdanning. Kanskje har det å gjøre med at de færreste har tenkt på utdanning som en vare som kan kjøpes og selges som et par sko.

Utdanning har i første rekke vært betraktet som et offentlig gode, et tilbud og en forpliktelse om å formidle til unge mennesker et sett av ferdigheter, verdier og holdninger. Utdanningen skal gjøre dem konkurransedyktige på arbeidsmarkedet, men ikke bare det. De skal også bli aktive og engasjerte samfunnsborgere med et videre perspektiv enn sin egen lønnslipp.

MANGELEN PÅ DISKUSJON

kan også skyldes at sakskomplekset er vanskelig å sette seg inn i og konsekvensene vanskelig å overskue. Men det er en dårlig unnskyldning. Diskusjonen om GATS og høyere utdanning går i mange land, ikke minst i EU, og vi trenger et mer åpent offentlig ordskifte om det også her hjemme. Hvilke utfordringer stiller GATS de nasjonale utdanningssystemer overfor? Hvordan kan utdanningsinstitusjonenes sosiale, kulturelle og økonomiske oppgaver bli ivaretatt? Hvordan sikrer vi systemer for kvalitet og akkreditering? Hvordan vil dette påvirke det offentliges vilje til å finansiere høyere utdanning? Og hvilke konsekvenser vil det få for den frie grunnforskning, som er uløselig knyttet til de høyere utdanningsinstitusjonene?

La det være sagt med en gang: I den mer og mer globaliserte kunnskapsøkonomien er utdanning, og særlig høyere utdanning, allerede i ferd med å bli en betydelig vare - helt uavhengig av GATS eller andre avtaler. I det internasjonale utdanningsmarkedet skifter flere milliarder kroner eiere hvert år. Millioner av studenter reiser hjemmefra for å studere i et annet land.

OGSÅ I NORGE

har vi merket hvordan markedstenkningen og konkurransen har krøpet inn i den høyere utdanningen. Universiteter og høyskoler tvinges til å konkurrere om studentene når deler av deres finansiering er basert på hvor mange studenter de greier å rekruttere og hvor raskt de får dem gjennom studieløpet. Markedsføringsbudsjettene øker, også for å kunne ta opp konkurransen med private høgskoler som i økende grad får de samme (gode eller dårlige) vilkår som de offentlige utdanningsinstitusjonene.

Det er ventet at etterspørselen etter høyere utdanning, samt etter- og videreutdanning, bare vil øke i årene som kommer. Det bør derfor ikke overraske noen at denne etterspørselen skaper et marked for internasjonalt orienterte private aktører som ønsker å tjene penger. Men trenger vi av den grunn en frihandelsavtale som gjør det lettere for disse aktører å drive sin handel med utdanning?

WTO SYNES Å

mene det. GATS åpner for fri handel med utdanningstjenester over landegrensene, f.eks i form av internettbaserte løsninger. Den gir også anledning for «fri flyt» av lærere og studenter, og den åpner for at utdanningsinstitusjoner fritt kan etablere seg i andre land.

Noe av dette er ukontroversielt. Tradisjonene for samarbeid og utveksling av studenter og lærerkrefter mellom utdanningsinstitusjoner i ulike land er lang og god. Det er ikke noe WTO har funnet på, og det er ikke noe GATS avtalene vil forandre på. Det som først og fremst er omstridt i GATS-avtalen, er forslaget om å gi kommersielle aktører uhindret tilgang til nasjonale utdanningsmarkeder og muligheter for å konkurrere på like vilkår med landets egne universiteter og høgskoler. «På like vilkår» betyr at om utenlandske universiteter og høyskoler ønsker å etablere seg i Norge, så har de ikke bare rett til det. De vil også ha rett til å motta den samme økonomiske støtte fra staten som godkjente norske utdanningsinstitusjoner.

Tilhengerne av GATS-avtalen synes dette er uproblematisk. Optimistene ser for seg at prestisjeuniversiteter som Cambridge og Harvard lager små filialer og dermed bidrar til å skape et bedre utdanningstilbud for norske studenter.

KANSKJE DET.

Faren er imidlertid at det ikke er de prestisjetunge kvalitetsuniversitetene som kommer til å dominere det internasjonale utdanningsmarkedet, men sterkt kommersialiserte aktører som bare er ute etter å skumme fløten på de lokale markeder. Vi kan få «kjedeuniversiteter» som tilbyr høyere utdanning etter samme konsept som McDonalds tilbyr

hamburgere: Kjapt, greit og billig - men ikke akkurat noen kulinarisk opplevelse. Ingen lokal vri, men det samme tilbudet og den samme standard i alle land.

I Norge er det grunn til å tro at BI og andre private høgskoler vil være de første til å merke konkurransen. Problemet for utdanningssektoren som helhet er imidlertid at denne konkurransen kan føre med seg en utarming av det totale studietilbudet fordi det blir for lite ressurser til å ivareta bredden og de smale tilbudene. Kaka som skal fordeles blir neppe større, men det blir flere som skal ha en bit.

DET KAN VÆRE

at frykten er ubegrunnet. Men skepsisen mot å la GATS omfatte utdanning er økende. Kritikerne frykter at også det internasjonale utdanningsmarkedet vil bli dominert av de store og sterke på bekostning av de små og svake. De som vil være mest utsatt er små land i den industrialiserte land, og fattige utviklingsland. Frykten er ikke helt ubegrunnet. For ikke lenge siden mottok den sørafrikanske utdanningsministeren et krav om uhindret tilgang for utenlandske selskaper i utdanningssektoren. Kravet kom i forbindelse GATS-forhandlinger, og ble fremmet av fire land - deriblant Norge (!). I et intervju med BusinessDay sa utdanningsministeren at å komme dette kravet i møte «kunne sette landets kultur, utdanning og framtid på spill». Han advarte sitt eget parlament sterkt mot å gå inn på en slik avtale og oppfordret til en internasjonal diskusjon om hvorvidt utdanning burde være en del av GATS i det hele tatt.

I SØR-AFRIKA

som i Norge handler dette om hva slags høyere utdanning vi skal ha, hva som skal styre den og hvordan vi skal sikre tilstrekkelig kvalitet. I Norge, som i mange andre land, er vi stolte av den forskningsbaserte utdanningen ved universiteter og høyskoler. Vi mener at det at utdanningsinstitusjonene samtidig er de viktigste grunnforskningsinstitusjonene, sikrer at også undervisningen blir av meget høy kvalitet. De som underviser ved universiteter og høyskoler er ikke bare «lærere» som serverer standarisert kunnskap i passende porsjoner. De er aktive forskere som gjennom sin undervisning skal formidle ny erkjennelse.

Høyere utdanning er heller ikke bare opplæring, det er også viktig kultur- og tradisjonsformidling. Derfor bør det fortsatt være en offentlig, og nasjonal oppgave, å sikre et bredt tilbud med høy kvalitet innenfor høyere utdanning. For sikre det kan det være vi må sette opp noen «handelshindringer», men det er vanskelig å se at det vil være til hinder for å fortsette det samarbeid og det samkvem vi har med institusjoner for høyere utdanning i andre land.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media