Høyesterett på kollisjonskurs?

ER HØYESTERETT på kollisjonskurs med Stortinget og regjeringen? I juni satte en samlet Høyesterett til side en enstemmig og klar oppfatning fra Stortinget under henvisning til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Samtidig sa regjeringen at domstolene må legge stor vekt på Stortingets oppfatning i forholdet til menneskerettighetene. Ikke én dommer la seg på lovgiverens linje. Vi må over hundre år tilbake for å se lignende kløft mellom dommerstanden og folkets valgte representanter.

SAKEN DREIDE SEG OM hvor streng man skal være mot brudd på forbudet mot seksuell omgang med mindreårige. Har man samleie med en person under 14 år er minstestraffen normalt to års fengsel. Loven sier at det er uten betydning for straffbarheten om gjerningsmannen ikke visste at fornærmede var under 14 år. Dette er en streng regel, som betyr at man får straff selv om man ikke har utvist skyld i forhold til fornærmedes alder. I juni godtok ikke Høyesterett dette, og sa at straff ikke kan anvendes der gjerningsmannen var i god tro. Høyesterett sa at ved et grunnleggende straffbarhetsvilkår innenfor den sentrale strafferett, hvor det er aktuelt med en reaksjon i form av streng fengselsstraff, og siktede ikke har mulighet til å forsvare seg mot domfellelse på grunnlag av sine subjektive forutsetninger, må den fundamentale rettssikkerhetsgaranti som ligger i uskyldspresumsjonen være avgjørende. Bestemmelsen kunne derfor ikke anvendes etter sin ordlyd, men måtte «tolkes» slik at den gir plass for en aktsomhetsvurdering.Regelen om å se bort fra gjerningsmannens villfarelse om alderen har vært kritisert før. Bestemmelsen ble vedtatt i 1927. Strafferettsjurister har gått inn for å endre bestemmelsen flere ganger, både i 1960 og 1997, men slike forslag har hver gang blitt forkastet av Stortinget. I 2000 skjedde det ved et enstemmig Storting. Saksordføreren presenterte komiteens innstilling med at «ropene om liberalisering på seksuallovens område er besvart med et godt begrunnet og rungende nei!» Brølet skjedde for døve ører. Høyesterett valgte å anvende den regelen som Stortinget avviste. Hvordan kunne det skje?

LOVEN KAN tøyes, bøyes og omskrives der meningen er mangetydig, uklar eller utilsiktet vid. Men der lovens ord er klar og lovgivers hensikt tydelig, må domstolene tradisjonelt bøye unna. I dette tilfellet var det ikke tvil om hva lovgiveren ville. I forberedelsen til loven sa departementet at «en regel som krever at gjerningsmannen må ha utvist uaktsomhet med hensyn til fornærmedes alder, vil etter departementets syn innebære en uønsket svekkelse av det vern mot seksuelle overgrep som straffeloven i dag gir barn under 14 år». Stortinget sluttet seg til dette. Brekkstangen for Høyesterett var EMK. Vi har en lov som sier at denne konvensjonensbestemmelse skal gå foran annen norsk lovgivning. Det er derfor ikke i seg selv oppsiktsvekkende at Høyesterett overkjører en klar lov når betingelsene foreligger. Men å veie et barns behov for beskyttelse opp mot en gjerningsmanns forsvarsrettigheter i en straffesak er ingen eksakt vitenskap. Det er ikke slik at den norske bestemmelsen opplagt er i strid med EMK. Det finnes ingen dommer fra Strasbourg som er direkte relevante, og meningene i menneskerettighetslitteraturen er delte.

OBJEKTIVE straffbarhetsvilkår kan godtas under «certain conditions». Et viktig kriterium er at domfellelsen ikke skjer automatisk, men er bygget på en nærmere prøving hvor siktede i alle fall har en viss mulighet til å forsvare seg. Men det er jo også tilfelle etter den norske regelen. Blant annet kan straffen settes ned eller falle bort hvis partene er «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». Høyesterett har tidligere uttalt at hvor det er det er tvil om forståelsen av EMK, må norske domstoler ved avveiningen av ulike interesser eller verdier kunne trekke inn verdiprioriteringer som ligger til grunn for norsk lovgivning og rettsoppfatning. Forelå det da slike «certain conditions» bedømt etter norske verdiprioriteringer? Ifølge Høyesterett ikke.

OMTRENT SAMTIDIG behandlet Stortinget regjeringens melding om Makt- og demokratiutredningen. Utredningen ser en utvikling der domstolenes makt øker på bekostning av det representative folkestyret. Maktutredningens bekymring fikk ingen entydig tilslutning fra politikerne. Stortingskomiteen uttalte at inkorporering av menneskerettighetskonvensjoner i alt overveiende grad har bidratt til å styrke demokratiet og enkeltmenneskers rettigheter overfor myndighetene. I behandlingen uttalte regjeringen, med klar adresse til Høyesterett: «Regjeringen legger til grunn at norske domstoler vil være varsomme med å overprøve lovgivers tolkning av en internasjonal konvensjon, så lenge de norske bestemmelsene bygger på en forsvarlig tolkning av de relevante konvensjonsbestemmelsene. Særlig bør dette gjelde dersom det dreier seg om bestemmelser som er vage, og dersom lovbestemmelsen bygger på verdiprioriteringer og forholdet mellom konvensjonsbestemmelsen og den nasjonale lovbestemmelsen har vært vurdert av lovgiver.»

AT NORSK LOVGIVERS tolkning av en internasjonal konvensjon skal være et betydelig moment ved tolkningen er diskutabelt fra et folkerettslig synspunkt. Regjeringens uttalelse er derfor en oppfordring til domstolene om å legge sin lojalitet til norske myndigheter og ikke til de internasjonale ordninger der de trekker i hver sin retning. Den forsvarer Stortingets rett innen visse grenser til selv å bestemme hvor langt og hvordan nasjonen skal etterleve sine forpliktelser. Dette er en rett som internasjonale regler som EMK og EØS ikke uten videre anerkjenner. Men regjeringen vil altså at norske domstoler skal innrømme den. Det krever at Høyesterett legger om kursen. Høyesteretts avgjørelse i straffesaken etterlater en spenning med hensyn til om oppfordringen vil bli fulgt. Man kan med rette spørre hvilken plass de verdiprioriteringer som ligger til grunn for norsk lovgivning og rettsoppfatning har fått i vurderingen. Dommen vitner heller ikke om særlig varsomhet med å fravike lovgiverens vurderinger.

KANSKJE ER Høyesterett og de folkevalgte organer på kollisjonskurs ikke bare når det gjelder seksualpolitikk, men også når det gjelder hvem det er som skal definere hvilken handlingsrom lovgiveren skal ha innenfor EMK og EØS. Med en økende EØS-skepsis i regjeringen er potensialet for konflikt økende. Det har vært vanskelig å forestille seg at domstolene i det lange løp kan gå seirende ut av en slik konflikt. Med internasjonale kontrollorganer også inne i bildet, er det verre å forutsi de politiske og institusjonelle konsekvensene.