Høyfinn Dagbråten

Based on a true story. Bihuleboer med tett nese og vampyraktige øyne. Christopher Lee lurte meg ut av den varme febersenga. Måtte hente medikamenter. Sjuk. På vei hjem. Bærer ikke akkurat korset. Jobben. Samlebåndet går. Opp ei lang gate. Hvalross i brystet/ikke en røyk på 24 timer. Svett, klamfeit og faen.

Mannfolksjukdommen herjet verre enn verst. Du vet diagnosen, den meget kjente: Utrolig-synd-på-denne-stakkaren. Perspektiv på livet, like snevert som Texas.

Papirsnørrsår under, rundt og ved siden av nesa. Det grå hockeyhåret dødt, dratt bak øra. Så ut som en albinoindianer uten egen hest. Stammens klovn.

Dager til lønning, blakk. En skam. Statoil-sjefene gjemmer seg. Oljepøbler. Tobakksgnomer.

Fordømte ord. Finner et svakt verb inntil en husvegg. Drar det opp etter flertallet, skaller det ned i infinitivsmerket. Blod. Jypling.

Neste gatestubb. Snart senga. Gardinene trukket for. Mørke midt på dagen. Igjen. Gidder ikke å hilse på noen. Lua på hodet/farfar måtte ha den i hånda.

En drosje svingte pent opp på fortauet. En kusk spratt ut. Han åpnet døra på den andre siden. Bilen stengte for denne sjuke judas. Måtte ut i trikkesporene for å komme forbi. Nyser og nyser.

Da så jeg henne, den eldre dama. Hennes skjeve takk-for-hjelpen-trekk. Små tynne bein/fine nylonstrømper rundt anklene.

Hun støttes inn til oppgangen av taxipelle og henne bak. Tunge kåper sammen mot døra. Jeg står der som en borderliner light. Kroppen på chartertur. Hodet i taxfrikø.

Paret bar på en plastpose - var sykehusklærne stappet nedi? - og en flott reisekoffert med et svart belte rundt. Hjemsendt? Kanskje ikke plass i helsevelferdsplassen?

Fikk to varme smil fra to vakre jenter. Kanskje ventet barnebarn og gammel ektemann? Kanskje ventet.

Kom meg ut av bihulen. Husveggene var tause. De hadde sett det før.

Dette bybildet i ramme, men uten glass sendes frankofritt til helseminister Høye Dagfinnbråten. Tittel «Enkeltskjebner».

Herren baby, han må kjøre rullator med chopperstyre. På tide å kaste klokkene.