Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Høygafler og tomler opp for dyrere bensin

Fem kroner dyrere bensin til fordeling for folk flest? Den omstridte klimaavgiften kan nå bli en realitet.

Kommentar

I brytningstider blir nye ideer fort modne. Det er ikke mer enn noen få år siden forslaget om såkalt karbonavgift til fordeling ble lansert i norsk politikk, via Miljøpartiet de grønne. Rødt har også lekt med ideen, men denne uka gjorde de alvor av det og bakte det inn i sitt alternative budsjett. Slik kunne v se hvordan det kan slå ut i kroner og øre. Arbeiderpartiet kastet seg også på denne uka. I første omgang ved at partiledelsen uttalte seg positivt om ideen, og lokalt ved at Oslo Ap tenkte høyt om at noen av bompengeinntektene kan deles ut igjen til innbyggerne.

Brått var denne relativt ukjente, og ganske radikale, klimaavgiften rykket nærmere virkeligheten. Blir det fem kroner mer for en liter bensin hvis de rødgrønne tar over i 2021, med penger til alle som takk for spleiselaget? Det lukter både fakler, høygafler og tomler opp. Bompengestriden kan bli satt i skyggen. By mot land, fattig mot rik, grønn mot fossil.

La oss nå se om dette likevel lar seg gjøre.

VENEZIA: Den historiske byen Venezia opplever nå sin verste oversvømmelse på 50 år. Da byrådet skulle stemme over en klimapakke, kom skjebnen med et stikk. Video: CNN Vis mer

Men hvorfor innføre noe slikt? Poenget er enkelt, og ganske godt: Ved å sku opp avgiftene på det som forurenser, får vi folk til å drive mindre med det som bidrar til klimaendringene. Pengene vi får inn med denne nye avgiften, skal deles ut tilbake igjen til folket. Den som fortsetter å forurense må dermed betale litt mer, men blir også kompensert noe. Den som f.eks. bytter fra bil til mer kollektivt, vil få en dobbel «belønning». Ikke bare slipper en de nye avgiftene de andre må slite med, en får til og med litt ekstra i lommeboka.

Sett fra verdensrommet, eller tilsvarende avstand, ser dette ut som helt grei skuring. Topp forslag, kjør på. Mindre klimagassutslipp, folk justerer vanene sine etter det som er mest økonomisk lønnsomt og er såre fornøyde med det.

Slik er det selvsagt ikke.

Det finnes allerede en del forskning på området, om hvordan folk reagerer på klimapolitikk og virkemidler. Cicero senter for klimaforskning har startet et helt forskningsprosjekt på dette. Programmet heter «ACT» og skal blant annet være basert på en «forskningsbasert, årlig undersøkelse av nordmenns respons på politiske virkemidler for å redusere klimagassutslipp, både holdninger og handlinger».

Overordnet er bildet tydelig: Restriktive virkemidler, som avgifter, er ikke populære. De er likevel litt mindre upopulære hvis de er øremerkede, altså hvis pengene går direkte til for eksempel kollektivtransport. De er også litt mindre upopulære hvis de oppleves rettferdige.

ACT har gjennomført intervjuer i Oslo som viser at de som har lite å rutte med, opplever flate klimaavgifter som veldig provoserende.

Ikke vanskelig å forstå.

De som ønsker å innføre en slik avgift, må altså forsøke å kombinere disse hensynene. Det er ikke lett. MDG har det friskeste forslaget. De vil øke bensinavgiften med fem kroner, og bruke flypassasjeravgiften til å spe på potten som skal fordeles. Med dette grepet får alle borgere 1560 kroner tilbake, også barn.

Ikke noen direkte oppfordring til ettbarnspolitikk, altså.

For å ta hensyn til de geografiske forskjellene i Norge, tilfører de forslaget et distriktspolitisk element: Bor du i en distriktskommune skal du få utbetalt en høyere sum. Trangen etter å definere seg som «distrikt» vil trolig bli stort. Lillestrøm-fansen vil kanskje nikke anerkjennende til merkelappen «bønder».

Partiet Rødt har valgt en annen tilnærming i sin modell. De vil skru opp avgiftene mindre, og fordele det utelukkende til de som har under 600 000 i inntekt. De som har under 250 000 i inntekt skal få enda litt mer. Fordi avgiftene ikke skrus opp like mye, blir det likevel ikke så mye til fordeling. En voksen som faller inn under ordningen vil få 1000 eller 1400 kroner, med 300 kroner i tillegg for hvert barn. Når avgiftene ikke skrus så mye opp, må vi også forvente at folk i mindre grad vil endre vanene sine som en følge av justeringene.

Her ligger altså hele dilemmaet. Skal det være noen vits i å innføre ordningen, må den merkes skikkelig på lommeboka for at den skal få effekt. Samtidig må belønningen og kompensasjonen utformes på en måte som ikke utløser så kraftige reaksjoner at hele prosjektet strander fra start.

Her har norske politikere en glimrende støtte i Ciceros forskningsprosjekt. Hele hensikten deres er nettopp å hjelpe samfunnet med å navigere i dette farefulle farvannet. Politikerne kan gi klimaavgiften en forsiktig start, og så måle responsen underveis.

Klimapolitikken må være forskningsbasert; ikke bare i forhold til naturvitenskapen, men også samfunnsvitenskapen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media