KULTURENS VERDI: Knut Olav Åmås etterspør en bedre begrunnelse for høykulturen. Men sliter med å gi en selv, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
KULTURENS VERDI: Knut Olav Åmås etterspør en bedre begrunnelse for høykulturen. Men sliter med å gi en selv, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Høykulturens manglende verdi

Kulturens egenverdi er et blindspor. Men det samme er kulturens samfunnsverdi.

Meninger

Høykulturen er i evig krise. Hvem vil betale for noe så unyttig? Noe som ingen etterspør i markedet?

Kultursnobbene har derfor grepet til et håpløst halmstrå. Kunst har nemlig egenverdi. Selv om ingen leser det du skriver eller ser stykket ditt, har kulturuttrykket en verdi i seg selv. For å skape denne verdien må du selvfølgelig betale skatt. Men det er det verdt. Den har jo egenverdi!

Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås har med rette angrepet dette tomme forsvaret. I en artikkel i Aftenposten skriver han at verdien først oppstår «når den er for noen.» Selvfølgelig!

Det kan høres ut som Åmås her lener seg på en utilitaristisk verdiforståelse. Mennesker har ulike preferanser. Noen liker å se på kino, andre vil gå på kafé, atter andre vil gå på kunstmuseum.

Gitt at inntekten vår er relativt jevnt fordelt, vil det kulturtilbudet vi ønsker blomstre fram. Det vi ikke mener det er verdt å betale for, vil tape i konkurransen om vår knappe oppmerksomhet.

Men Åmås mener ikke at den offentlige eller private støtte til høykulturen bør bortfalle. Vi bør fortsatt la kinogjengerne subsidiere de rike og velutdanna opera- og teatergjengerne. Hvordan kan han mene det, hvis verdien oppstår hos mottaker?

Jo, for «kunsten og kulturen er nemlig samtalen om oss selv. Samtidig er den samtalen om livet og samfunnet.» Høykulturen, den av høy kvalitet, har altså en verdi utover den enkeltes møte med den. Kunsten har en form for samfunnsverdi.

Det er unektelig et argument for subsidier. Men denne sammenhengen kan ikke postuleres, slik Åmås gjør. Hvorfor skulle det være slik at opera, teater og kunstutstillinger gir mer verdi til forståelsen av livet og samfunnet enn kino og fest?

Min erfaring er at folks samtaler om livet og samfunnet foregår i ulike former, men sjelden i teateret.

Den som bringer oss framover foregår i vitenskapen og i den offentlige samtalen.

Hvorfor høykulturen skulle være spesielt egnet til noe slikt, mangler begrunnelse. Og uten en begrunnelse, har Åmås bare erstattet egenverdien, med enda et lag med usynlige klær til keiseren.