Høymesse for 40 000

Perfekt, meningsbærende rock\'n\'roll.

For et show! Bruce Springsteen leverte i går et show like vanvittig vitalt som det han gjorde for 27 år siden i Drammenshallen. Han oppviste en energi og et tempo som kunne ha innbrakt ham seier på en hvilken som helst etappe i Tour de France.

Iført dongeribukse, svart skjorte og svarte bånd rundt underarmene kommer Bruce Springsteen inn på arenaen, skulder ved skulder med en stivpyntet Clarence Clemons.

Et heltent E Street Band dundrer løs med «Two Hearts». I løpet av få minutter er det tindrende klart at dette kommer til å bli et show helt utenom det vanlige.

Gromjenta til Bruce
40000 mennesker er ellevilt med fra første til siste tone. Konserten utvikler seg til en rock\'n roll-høymesse. I det ene øyeblikket blir Valle Hovin den rene domkirken, i neste øyeblikk senkes lyden og arenaen kunne vært et knyst stille kapell. Med 40000 mennesker, tause i ren andakt. Springsteen henter fra nytt og gammelt i sitt enestående repertoar. Han forfører publikum med stadig nye vrier på kjente låter.

Lyden er klokkeklar, hvert instrument kommer til sin rett. Sangeren løper høyt og lavt. «No Retreat, No Surrender» slår an den tematiske tonen for konserten. Han lar «Hungry Heart» starte med allsang fra publikum og begir seg ned til alle de på første rad som har ligget i timer og dager i telt for å komme helt foran.

Han løfter en liten jentunge opp på fanget og lar henne synge refrenget. Samme jenta blir løftet opp også helt til slutt i konserten, til en nydelig svingom med Bruce oppe på scenen.

Springsteen samler inn plakater med ønskelåter fra publikum og småprater med folk. Han velger en sang han påstår at bandet ikke har spilt på årevis. «Se på dem,» sier Bruce, «hvor nervøse de er.» Men det går selvsagt over enhver forventning, innledet med en fresende gitarsolo fra Bruce høyt oppe på gitarhalsen kommer en halsbrekkende versjon av «Cover Me».

Han gir en jente fra publikum et smellkyss, han lener seg ut og lar seg kjæle av ivrige fans. Smilende, fornøyd, full av overskudd.

Griper øyeblikket

FABELAKTIG: Minnet om Bruce Springsteens konsert på Valle Hovin kommer til å vare i årevis. Springsteen og hans E Street Band leverte over enhver tenkelig forventning. Foto: SARA JOHANNESEN / SCANPIX
FABELAKTIG: Minnet om Bruce Springsteens konsert på Valle Hovin kommer til å vare i årevis. Springsteen og hans E Street Band leverte over enhver tenkelig forventning. Foto: SARA JOHANNESEN / SCANPIX Vis mer

Men Springsteen er også full av alvor. Det er dette som gjør ham til en så unik formidler. Han makter å ta tak i essensen i sangene sine og framføre dem som om det var første gang han gjorde det. Det handler om å gripe situasjonen.

Om å forvandle fortidas beste erfaringer og framtidas største håp til noe som foregår i øyeblikket. Hvor er det lovede landet? Det er her. Og nå.

Dette fornemmes i Springsteens tekster og sprer seg som en gyllen følelse i menneskehavet som brer seg ut over Valle Hovin.

Hva kommer man til å huske best fra denne tre timer og 30 låter lange konserten? Den poetiske versjonen av «Gypsy Biker», med den finstemt varierte stemningen i vokalen og en gnistrende gitarduett mellom Bruce og Little Steven Van Zandt? Den forsiktige, uhyre vakre, korgutt-nynnende avslutningen av «The River»? Orkansoloen til Clarence Clemons på «Prove It All Night»? Nils Lofgrens gitarsolo mens han virvler omkring som en løpsk snurrebass i «Because The Night»? Den piano og orgelkompede «Racing in the Street»?

Storfelt og forbløffende, hele veien. Og langt mer vitalt enn bandets forrige konsert i Oslo Spektrum. Kan dette toppes?

Kort sagt: Hvor er det blitt av alle gutta? Ingen tvil, de står der alle sammen - oppe på scenen.

Høymesse for 40 000