Høyre-ekstremismen i Frankrike

Det 20. århundre går mot sin slutt uten å by på nevneverdige problemer for den som måtte søke etter nye eksempler på historikeren Eric Hobsbawms karakteristikk: Ekstremismens århundre.

I et kulturland som Frankrike gikk således nærmere 4 millioner velgere hen og stemte på Jean Marie Le Pens ekstremistparti Front National ved valgene til ny nasjonalforsamling i fjor. Dette tilsvarer ca. 15 prosent av de avgitte stemmer. Av sammenlignbare høyreekstreme bevegelser mellom Atlanterhavet og Ural er det (for tiden) bare Jörg Haiders parti FPV i Østerrike som har større oppslutning _ om vi nå i denne omgang ser bort fra vårt hjemlige Fremskrittsparti. Den almene bakgrunn for slik politisk atferd ligger i økonomiske krisetendenser med tilhørende arbeidsløshet og sosiale problemer, i tillegg til en utrygghet og pessimisme som har sitt motstykke i en mer eller mindre sykelig autoritetslengsel. Tilslutningen til Le Pens ideer oppviser imidlertid betydelige regionale variasjoner. I Middelhavsregionen mellom Perpignan og Nice har lepenistene flere sterke bastioner. Ved lokalvalgene i 1995 erobret de den politiske makten i tre byer _ Orange, Marignane og havnebyen Toulon _ med en oppslutning på 35 til 38 prosent. Det som imidlertid har vakt større oppsikt, er det skjebnetunge potensiale som ligger i valgresultatet fra Vitrolles, en by med 39ø000 innbyggere sør i Rhone-dalen. Ved lokalvalgene der i februar i år oppnådde Front National for første gang flertall alene _ med 52,4 prosent av stemmene _ i en duell med den sittende borgermester fra sosialistpartiet. Et annet særtrekk ved situasjonen i Vitrolles består i at den nye borgermesteren, Catherine Mégret, er stedfortredende maktutøver for sin mann, Bruno Mégret. Og herr Mégret er ingen hvem som helst, siden han tilhører den nærmeste kretsen rundt partiets fører tildelt et hovedansvar for ideologiske spørsmål. Kanskje er det et ledd i den ideologiske opprustningen når et forsterket politikorps i Vitrolles etter maktovertakelsen begynte å opptre i svarte skjorter. Et annet markeringsområde er kulturpolitikken, nærmere bestemt forsøkene på politisk styring av bibliotekenes innkjøpspolitikk. Her synes Marignane foreløpig å ha kommet lengst i sin frontstilling mot «marxifisert» litteratur i bokhyllene, og i bestrebelsene på å fjerne skadelige bøker med angivelig jødisk-kosmopolitisk orientering. I stedet bør folk lese oppbyggelig, dvs. nasjonalistisk litteratur, helst forfattet av partiets egne ideologer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det positive ved disse utilslørte forsøkene på enretting _ med bokbålene etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland våren 1933 som nærliggende assosiasjon _ består naturligvis i at slike forvarsler kan føre til redusert oppslutning. Dessverre må det da straks tilføyes at en slik antakelse kan være basert på illusoriske forestillinger om den menneskelige natur som historikere burde være de siste til å markedsføre. I den franske konteksten er det således illustrerende at sinnssyke uttalelser av postmodernistisk karakter fra le Pens side ikke har vært til hinder for fortsatt folkelig oppslutning om partiet. Kanskje snarere tvert imot, siden nettopp den provoserende stilen har gitt betydelig uttelling i form av medieomtale _ et forhold som ganske sikkert har inngått i forhåndskalkulasjonene. I september 1987 sa le pen i et radiointervju at gasskamrene og Shoah var å betrakte som «et detaljspørsmål» i 2. verdenskrigs historie. Oppfølgingen året ettermed det hatefullt antisemittiske ordspillet «Durafour-crématoire» førte riktignok til at enkeltpersoner forlot partiet (eller ble ekskludert, dersom de kritiserte) _ men på partikongressen i Nice i 1990 kunne Bruno Mégret fastholde partiets mål: La conquete du pouvoir _ maktovertakelsen i Frankrike.

Hva er det så denne Fronten står for, ut over løftene om mer politi og sterkere kulturell ensretting?

Siden partiet ikke bare er populistisk, men også i stor grad førerstyrt fra toppen, er en viss uforutsigbarhet i prinsippet og vilkårlighet i praksis nærmest å anse som definitoriske kjennetegn. I partiets første program fra 1972 var det således ikke bare antikommunistiske, men også antikapitalistiske innslag, f.eks. i formuleringen om «en tredje vei» mellom klassekampen og monopolene. SIden er den anti-kapitalistiske retorikken blitt erstattet av en ultra-liberal privatiseringsideologi. Antikapitalistisk i går, prokapitalistisk i dag. På tross av populistisk vingling, er det likevel mulig å identifisere tre områder der partiet har markert seg såvidt sterkt og konsekvent at vi kan tale om ideologiske pillarer. Det gjelder for det første en nasjonalisme av den manifest ekskluderende sorten, med «préférence nationale» og «Franskmennene først» som sentrale slagord. Dernest _ og i nær sammenheng med dette _ har vi frontstillingen mot innvandring, vel det sterkest profilerende ønsker å kaste ut de menneskene partiet selv definerer som ikke-franske, dvs. i første rekke de som ser annerledes ut, og som dermed også lettkan tjene som syndebukker for alt som går galt. Allerede i 1978 formulerte partiet et hjerterått slagord som etablerte en slags årsakssammenheng mellom krise og innvandring: «En million arbeidsløse _ en million innvandrere for mye». Sannsynligvis var det propaganda langs denne linjen som førte partiet fram til dets første store seier, nemlig ved lokale delvalg i Dreux utenfor Paris, høsten 1983. Denne formen foro politisk misjonering har vist seg å være endamer fruktbar gjennom utpekningen av den Fremmede til også å være Den kriminelle, hvilket etter partiets mening ytterligere begrunner behovet for gjeninnføring av dødsstraff. Det er ikke grepet ut av luften når en seriøs avis som Le Monde har karakterisert Front National som et rasistisk parti.

Den tredje pillaren er kampen mot det europeiske integrasjonsprosjektet. Maastricht-traktaten ble derfor en skyteskive for partiets nasjonalistiske agitasjon, forfattet som den var av fedrelandsløse bankfolk («banquiers apatrides»). Motstanden mot EU går imidlertid helt tilbake til partiets identitetssøken fra partidannelsen i 1972. En av Front Nationals første markeringer mot det moderate høyre besto nemlig i agitasjonen mot daværende president Giscard Valéry d'Estaings positive holdning til Europa-tanken fra midten av 70-tallet. Det unge og da ubetydelige partiet tok i bruk en politisk retorikk hvis hovedfunksjon vel var å kompensere for dets marginalitet. Det etablerte høyre ble skjelt ut som forrædere (man talte om «la trahison de la droite»), og Fronten framstilte seg selv som det sanne høyre, dvs. det nasjonale høyre. På dette feltet ligger det som kjent et betydelig populistisk potensiale, som lepenister i alle land vet å utnytte.

Blar man videre i Frontens mer detaljerte programposter, bringes lett tre av Sartres mange berømte boktitler fram i minnet, samtidig: Skitne hender, Kvalmen og For stengte dører. Særlig skyldes dette lepenistenes konsekvente frontstilling mot menneskerettighetstanken _ som jo er uforenlig med enhver rasistisk plattform. På dette sentrale punkt representerer Le Pens bevegelse et ideologisk og verdimessig brudd med det moderate, parlamentariske høyre. Enkelte framtredende politikere med en verdikonservativ forankring har da også klart tatt avstand fra lepenistenes brudd med republikkens normer for anstendighet. Andre har imidlertid _ i sin utrettelige jakt på velgere _ lagt segnært opp til Frontens fremmedfiendtlige agitasjon. Forholdet mellom det ekstreme og det moderate høyre er derfor noe ambivalent: Dels er det motsetningsfylt, dels er det preget av en viss familielikhet.