Høyre og latinofascismen

LATIN-AMERIKA: Høyres latinamerikanske venner er lite kledelige for et demokratisk norsk parti.

HØYREMANNEN Hallgrim Berg retter i sin nye bok, Amerikabrevet, skytset mot den såkalte islamofascismen. Etter å ha overvært en Latin-Amerika-aften i Høyres Hus sammen med blant andre den nevnte Berg, konstaterer jeg at han og Høyre har sluppet en latinamerikansk fascismevariant inn i varmen. La meg forklare.Samfunnsutviklingen i Latin-Amerika er på den ene siden preget av enorme svingninger i demokrati versus diktatur som dominerende styresett på kontinentet, og på den andre siden en påfallende stabilitet i det enorme gapet som skiller fattig og rik. En underlig motsetning, ja, men kun på overflaten. Faktum er nemlig at hver gang demokratiske valg har brakt fram statsledere med vilje og evne til å utfordre samfunnselitenes privilegier har disse blitt drept eller tvunget i eksil gjennom militærkupp, invasjon eller borgerkrig. Guatemalas Arbentz, Chiles Allende og Haitis Aristide er bare tre av en lang rekke eksempler. Dette særegne fenomenet har sitt ideologiske fundament i prinsippet om at demokratiske valg er greit så lenge elitene ser seg tjent med utfallet og at alle midler tillatt dersom folket skulle «stemme feil». Jeg kaller det latinofascisme.

DET NORSKE HØYRE deler det markedsvennlige og antisosialistiske grunnsynet til dette tankesettet, men - som vår egen historie viser med all tydelighet - i praktisk politikk kunne ikke forskjellen vært større. Under den historiske prosessen som omformet det fattige forskjells-Norge til verdens mest vellykkede velferdsstat, var det selvfølgelig umulig å ikke tråkke høyresiden og de tradisjonelle elitene litt på tærne. Men mens Høyre raskt tilpasset seg de nye tidene som et lovlydig opposisjonsparti og bidro til den fredelige utviklingen av det norske demokratiet, svarer de latinamerikanske elitene på venstresidens valgseire med vold, konfrontasjon og beskyldninger om diktatur. Militærkuppet mot Venezuelas folkevalgte president Hugo Chávez den 11. april 2002 har femårsjubileum i disse dager og står, selv om det ble slått tilbake etter bare to døgn, som en blodig påminnelse om hva som er straffen for å utfordre de privilegerte på kontinentet med klodens største levekårsforskjeller.

DET OVERRASKET meg derfor da det viste seg at de inviterte på Høyres Latin-Amerika-aften alle var framstående representanter for denne latinofascismen, som altså fornekter det demokratiet Høyre prediker og praktiserer på hjemmebane. Tillat meg å presentere rollegalleriet. Først ut var tidligere delstatsguvernør i Venezuela, Henrique Salas, som i følge Høyres annonsering var blitt «kastet av Chávez», men som i virkeligheten tapte delstatsvalget i 2004 mot en annen kandidat. Salas er imidlertid mest berømt for sin aktive deltakelse i det nevnte militærkuppet i 2002 der han er avbildet sammen med den kortvarige diktatoren inne i presidentpalasset. Dernest sto tidligere økonomi- og planleggingsminister i Bolivia, Ramiro Cavera, for tur. Cavera har blant annet blitt kreditert for å ha beordret flere massakre på landets marginaliserte urbefolkning. Amerikaneren Joseph Agostini, den siste av de inviterte, representerer organisasjonen International Republican Institute, IRI, som er finansiert av Bushadministrasjonen og var tungt involvert i USAs narkofinansierte krig mot sandinistregjeringen i Nicaragua på 1980-tallet. Agostinis sjef sendte for øvrig også et formelt gratulasjonstelegram til kuppmakerne i Venezuela for fem år siden. Ingen forventer at høyresiden skal støtte politikken til de nye venstreorienterte demokratiene i Latin-Amerika, men i stedet for en kritisk analyse ble de nysgjerrige tilhørerne i Høyres Hus presentert for en tirade av udokumenterte beskyldninger, til tider langt over grensen til det absurde, som fremstilte disse som skrekkelige tyrannier. Høyres Inge Lønning kalte nylig den venezuelanske presidenten diktator og sammenliknet ham med Stalin, Mao og Pol Pot, noe som mangler ethvert berøringspunkt med virkelighetens verden. Chávez har siden 1998 vunnet 11 frie valg, alle godkjent av et stort oppbud av anerkjente internasjonale valgobservatører.

DET ER GRUNN til å være kritisk til president Chávez\' fullmakter til å utskrive lover (i forhold til bestemte samfunnssektorer i en begrenset tidsperiode). Men nasjonalforsamlingen har fortsatt vetorett, og i motsetning til Høyre, som er prisgitt det rød-grønne stortingsflertallet, kan den venezuelanske opposisjonen samle inn underskrifter, kreve folkeavstemning og slik stanse de lovforslagene de måtte være uenig i. Ja, de kan til og med kreve folkeavstemning om president Chávez\' mandat ved halvgått valgperiode, slik det lyktes dem i 2004. Samme dag som Høyres Peter Skovholt Gitmark gjentok Lønnings påstander i Stortingets spørretime, annonserte forøvrig Venezuelas valgmyndigheter at det ligger an til folkeavstemning om fem av Venezuelas Chávez-allierte delstatsguvernører. For venezuelanerne er det en bitter ironi at guvernøren i Venezuelas mest oljerike delstat Zulia, som under militærkuppet mot Chávez offentlig tok til ordre for ikke bare å avsette men også fengsle de guvernørene som ikke anerkjente «regimeskiftet», i dag ufortrødent styrer videre og attpåtil kunne bruke delstatens ressurser til å fremme sitt eget kandidatur ved fjorårets presidentvalg. Gitmark kom også med harde utfall mot at Chávez forsøker å oppfylle sitt valgløfte om økt nasjonal kontroll over Venezuelas petroleumsressurser. Aldeles parodisk blir dette med tanke på at Høyre selv i flere regjeringsperioder gladelig håvet inn 78% i skatt fra oljeselskapene på norsk sokkel, mens den venezuelanske regjeringen kun tar 50% fra Shell, BP og de andre operatørene som nå selger seg ned til minoritetseiere ved landets oljefelter i det som må være en av oljehistoriens minst dramatiske nasjonaliseringsprosesser.

PERSONLIG hadde jeg stor nytte av å studere sosiologi ved et konservativt privat universitet i Venezuelas hovedstad Caracas. Den svært utbredte ideen om at de opplyste elitenes stemmer er mer verdt enn de fattiges, og at man kan kalle det diktatur når man er misfornøyd med valgresultatet falt riktig nok ikke helt i smak hos en som har vokst opp i det norske sosialdemokratiet. Men det gleder meg likevel stort hver gang jeg, etter å ha snakket med mine tidligere medstudenter, kan fastslå at disse fortsatt stemmer på hvem de vil; velger mellom et tosifret antall fanatisk Chávezfiendtlige tv-kanaler, radiostasjoner og aviser, og kan skjelle ut presidenten på åpen gate uten annen risiko enn å få et par skjellsord tilbake. Høyre er selvfølgelig også i sin fulle rett til å invitere og lytte til hvem de ønsker, samme hvor blodstenkt rulleblad eller tvilsomt forhold til demokrati disse måtte ha. Problemet oppstår når man ukritisk gjør deres virkelighetsbeskrivelse til sin egen.