FEIL UTVIKLING: «Testing og kartlegging i Oslo-skolen har på mange måter tatt over for vanlig nærvær, kontakt og dialog mellom lærer og elev og mellom skole og hjem», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Ole C. H. Thomassen


Foto: OLE C. H. THOMASSEN / Dagbladet


+47 90 02 02 16
FEIL UTVIKLING: «Testing og kartlegging i Oslo-skolen har på mange måter tatt over for vanlig nærvær, kontakt og dialog mellom lærer og elev og mellom skole og hjem», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Ole C. H. Thomassen Foto: OLE C. H. THOMASSEN / Dagbladet +47 90 02 02 16Vis mer

Høyre-skolens triste læringsliv

Hvilket selvbilde utvikler barn som ukentlig setter et surt ansikt på seg selv?

Meninger

I jakten på gode resultater i skolen ønsker kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen et kompetanseløft av norske lærere. Kunnskapsministeren viser også til Oslo-skolen som en suksesshistorie for hvordan man oppnår gode testresultater. Men jeg er usikker på om det er her vi finner den rette oppskriften på god skoledrift, og jeg undres på om vi også trenger et kompetanseløft av norske skolepolitikere. Oslo omtales ofte som utstillingsvinduet for Høyres skolepolitikk. Som utdannet lærer og mamma til to skolebarn i Oslo ønsker jeg å fortelle hvordan hverdagen fortoner seg bak denne fasaden.

En bonde vet at grisen ikke blir feitere av at den veies ofte, den må fôres også. Utdanningsetaten i Oslo later ikke til å tro at det samme prinsippet gjelder for undervisning av barn. Tvert imot ser det ut til at de tror barna lærer mye bare de blir hyppig testet, kartlagt og vurdert. Elever i Oslo mister derfor verdifull undervisningstid hver eneste uke.Kunnskapsministeren uttalte før jul at han likevel ikke vil innføre karakterer i barneskolen. Han kan hente støtte fra både norsk og internasjonal forskning, som viser at det å innføre karakterer for tidlig kan være direkte hemmende for læring og læringslyst. Jeg ønsker derfor å informere om at det i dag faktisk allerede er karakterer fra 1. klasse på mange skoler i Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For tre år siden innførte skolen til barna mine uketester med ulike vurderingsformer for måloppnåelse. Elevene fikk et surt fjes hvis de ikke var i mål, en strekmunn hvis de var litt på vei og et stort smileansikt hvis de hadde svart riktig på alt. Å få et surt ansikt fra læreren er en sterk tilbakemelding, og jeg kan ikke se hvordan denne vurderingen kan bidra til å øke lærelysten. I etterkant av en kronikk om Oslo-skolen, som jeg hadde på trykk i Aftenposten i sommer, har jeg fått flere historier om barn med lærevansker som har fått sure fjes fra læreren sin. De opplever tilbakemeldingen som en ren krenkelse.

Datteren vår blir i dag evaluert etter vurderingene «blank», «underveis» og «i mål». Når det gjelder vurderingen «blank», må det presiseres at det ikke er snakk om et blankt felt, men at det faktisk står skrevet «blank». Hva prøver skolen å fortelle med denne tilbakemeldingen? I mitt vokabular betyr å være «blank» det samme som å være dum. I bokmålsordboka defineres «blank» som «uten kunnskap». Hvor lite kunnskap skal et barn ha før man kan si at det er «blankt»? Og hva slags signal gir skolen til barna når de fester en slik merkelapp på dem ukentlig? Vi er flere foreldre på skolen som opplever vurderingene som karakterer, og skolen har ikke gitt noe godt svar på hva som skiller disse vurderingene fra karakterer.

I tillegg til å bli vurdert av læreren skal elevene også evaluere seg selv faglig i et skjema i uketestene. Der skal de selv sette kryss for om de er «blanke», «underveis» eller «i mål» hver eneste uke. I samme skjema setter så læreren sin vurdering, og på denne måten får elevene korreksjoner hvis det ikke er samsvar mellom evalueringene. Elevene får derimot ingen begrunnelse for korrigeringen fra læreren, og jantelovens § 1: «Du skal ikke tro at du er noe» kan vel ikke formidles på en mer effektiv måte.

I grell kontrast til disse vurderingsformene er skolen til barna mine en såkalt PALS-skole. Dette er en atferdsmodell som står for Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen. Intensjonen med modellen er å styrke læringsmiljøet og barnas sosiale kompetanse gjennom ros, oppmuntring og positive konsekvenser. Men jeg skjønner ikke hvordan skolens vurderingsformer hører hjemme i et støttende læringsmiljø. Tvert imot opplever jeg at skolen skaper barn med prestasjonsangst og dårlig selvtillit.PALS er også et målings- og vurderingssystem og på skolens hjemmesider er det en lang liste med ordensregler, som elevene kontinuerlig vurderes etter. I uketestene må derfor alle elevene på skolen evaluere sin egen atferd og sitt sosiale samspill med de andre barna (også kalt PALS-mål), og gi seg selv en karakter i form av et terningkast eller ansiktssymboler.

Jeg forstår ikke at pedagoger i skoleverket kan mene at de yngste barna utvikler sin sosiale kompetanse på denne måten. I utviklingspsykologien lærer vi at barn er konkrete til ganske langt opp i skolealderen. De yngste skolebarna er ifølge hjerneforskerne ikke kognitivt modne nok til å kunne generalisere og reflektere utover den konkrete situasjonen «her og nå» på en adekvat måte. Og hvilket selvbilde utvikler barn som ukentlig setter et surt ansikt på seg selv?

Etter mitt skjønn bryter skolen Forskrift til opplæringsloven, som forutsetter at elevene både skal forstå hva som er forventet av dem, og at vurderingen skal være en god veiledning for faglig utvikling. Ansiktssymboler og avkryssingsskjema uten kommentarer gir ingen faglig veiledning.Testing og kartlegging i Oslo-skolen har på mange måter tatt over for vanlig nærvær, kontakt og dialog mellom lærer og elev og mellom skole og hjem. Til og med den månedlige trivselsundersøkelsen blant elevene gjennomføres i form av en spørreundersøkelse med avkrysningsskjemaer på alle trinn. Og i utviklingssamtalen sitter læreren bak en bunke med tester og kartlegginger som systematisk blir analysert i forhold til måloppnåelse. Fokuset ligger i stor grad på det negative, det barnet ikke mestrer.

Jeg har fått flere henvendelser fra foreldre på andre skoler i Oslo som forteller at barna har sittet gråtende gjennom hele utviklingssamtalen.Man trenger ikke å være utdannet pedagog for å reagere på skolens vurderingsformer. Det er kanskje drøyt å si at dette er mobbing satt i system, men jeg mener Oslo-skolen i beste fall opererer i et grenseland her. Hvis arbeidsgiveren min hadde innført et ukentlig vurderingssystem med sure fjes og merkelappen «blank», ville jeg kjapt søkt meg ny jobb.

Dessverre har ikke barna mine det samme valget: En fredag morgen i desember vil ikke sjuåringen vår gå på skolen. Han gråter og føler seg utrygg fordi han er usikker på noen av øveordene til dagens uketest. Men vi må av gårde. I garderoben utenfor klasserommet observerer jeg to klassekamerater som stikker hver sin jukselapp i baklomma. Jeg tar meg selv i å tenke at det kanskje er helt greit; at det kan være en god strategi å jukse litt når man er sju år og redd for å svare feil. Jeg blir stående og se når gutten min forsvinner inn til første time sammen med resten av klassen. Det er fredag morgen, og snart skal de alle opp på vekta for å se om kunnskapen har blitt noe tyngre siden sist. Det er tross alt fem skoledager siden forrige veiing.