Høyre, Venstre og privatskolene

«Den endring som nå lanseres, er åpenbart i strid med tradisjonell Venstre-politikk, og det fins heller ikke dekning for den i partiets någjeldende program.»

Hvis de endringer av privatskoleloven som Høyre og statsråd Kristin Clemet har tatt til orde for, blir satt ut i livet, vil det ha en dyptgripende innvirkning på en helt sentral sosial/kulturell tradisjon i Norge. En sterk stimulering av privatskolene må nødvendigvis bety tapt terreng for vår offentlige skole og i mange tilfelle svekke mye av det som har vært en fellesinteresse og fungert som et lim i lokalsamfunnene. For mange som har vært opptatt av skolespørsmål, både enkeltmennesker og partier, vil en slik endring ikke være lett å akseptere. Og skulle nå det opplegget som er skissert og som nå er sent ut på høring, til slutt også bli et forslag fra regjeringen, vil det måtte bli spesielt vanskelig for mange av oss i Venstre. Venstre er jo på et vis den offentlige folkeskolens far, spesielt om vi tenker på skoleloven av 1889, som gjorde slutt på det noe klassepregede begrepet «almueskole» og åpnet for en felles folkeskole for alle. Senere har man holdt fast ved dette hovedpoenget, at skolen skal være sosialt integrerende, at barn av foreldre med ulike yrker, inntekter, livssyn, og holdninger skal være sammen i skolen og derved - i tillegg til kunnskap og modning - lære seg forståelse og respekt for andre miljøer og holdninger enn sine egne. Det lar seg aldri måle eksakt, men neppe noen vil se bort fra den avgjørende rolle som vår felles skole har spilt for fremme av toleranse og fellesskapsfølelse, ja for «nasjonsbygging» i beste forstand.

Samtidig har dette latt seg forene med adgang til å starte og drive private skoler, som også lenge har mottatt statsstøtte. Jeg deltok selv i debatten i Odelstinget da «Lov om tilskudd til private skoler» ble vedtatt i februar 1970. En samlet Venstre-gruppe, med Bent Røiseland som leder og Olaf Kortner som en fremragende saksordfører, sto bak vår konklusjon om at private skoler som fyller alle faglige og kvalitetsmessige krav og som dekker et behov (uthevet her), skal gis statsstøtte etter faste retningslinjer. I praksis vet vi at dette har betydd at særlig to kriterier har vært retningsgivende: slike skoler skal representere et pedagogisk alternativ (som for eksempel Steinerskolene) eller ha et noe mer livssynspreget/religiøst innhold. Det som nå blir den helt vesentlige endring, er at man åpenbart tar sikte på at alle private skoler som holder mål faglig og kvalitetsmessig, skal få statsstøtte. Spesielle behov eller kriterier skal ikke lenger være nødvendig. Faktisk blir dette da en privatisering nærmest for privatiseringens egen skyld. Interesserte kan forsåvidt starte en privat skole med nøyaktig samme innhold og undervisning som den offentlige skolen {ndash} og, som det sies rett ut, konkurrere med denne om å skaffe seg elever. Dessuten skal privatskolen få bidrag fra staten til husleie, og det faste tilskuddet skal økes til 90 prosent av driftsutgiftene. Dette betyr at en privatskole faktisk vil ha et mer forutsigbart og trygt økonomisk fundamen enn den offentlige skolen. Den siste eies og drives jo av en kommune som innenfor sine trange budsjettrammer skal fordele midler både til skolen og en rekke andre prioriterte og delvis lovpålagte oppgaver. Dette vil ganske sikkert føre med seg både problemer og strid rundt om i mange lokalsamfunn. Vi vil oppleve at en slik kraftig, generell stimulering av privatskolene vil friste særlig de mest ressurssterke familier. De vil ha råd til den begrensede foreldrebetaling som dog skal fortsette, og de vil kanskje også være innstilt på å bidra økonomisk for å trekke de beste lærekreftene til skolen. Vi vil i det hele kunne få et skolesystem som skaper større distanse mellom mennesker og ulike miljøer, istedenfor å være sosialt integrerende. Det blir mer av et «jeg»-samfunn og mindre av en «vi»-holdning.

For Venstres vedkommende er saken et skoleeksempel(!) på dilemmaer som kan melde seg i en regjering med Høyreflertall. Den endring som nå lanseres, er åpenbart i strid med tradisjonell Venstrepolitikk, og det fins heller ikke dekning for den i partiets någjeldende program.

Da stortingsvalgprogrammet ble vedtatt ifjor, forelå det et mindretallsforslag om økt satsing på privatskolene, men dette vant ikke fram på landsmøtet. Det som står i programmet om privatskoler, er at et bredt spekter av dem «fortsatt kan finnes som et pedagogisk og livssynsmessig alternativ i det norske samfunnet.» Her er det altså fortsatt de nåværende kriterier som gjelder, uten noen åpning for å sette dem til side. Venstre i regjering og storting kan derfor etter mitt syn ikke gå inn for statsråd Clemets kurs. Her dreier det seg heller ikke om en hvilken som helst sak av økonomisk/praktisk natur, men om et grunnleggende syn på hva slags samfunn vi ønsker oss. Nå kan det selvsagt vises til Sem-erklæringen som regjeringspartiene laget etter valget og der det loves «en forenkling av kriteriene for godkjennelse» av privatskoler. Poenget er likevel at vi som var kandidater på Venstres lister ifjor, og som brukte mange kvelder til å gå rundt og legge partiprogrammet i folks postkasser, vi inviterte ikke velgerne til å stemme på Sem-erklæringen.

Det kan ikke være tvil om at den omlegging som er skissert, vil føre til økte utgifter, til økt satsing på det byråkratiet som skal føre tilsyn med alle skolene og til strid i mange kommuner. Det må også være illusorisk å tro at om en bygd har en offentlig og en privat skole ved siden av hverandre, så vil en konkurranse mellom disse nærmest automatisk føre til at begge blir bedre!

Nei, ideelt sett burde alle gode krefter heller gå sammen om å styrke og forbedre vår offentlige skole - både når det gjelder bygninger og utstyr, lærerlønninger, disiplin og anti-mobbing, og ikke minst når det gjelder interessen for pedagogisk utvikling og nyskaping.

De læreplaner vi allerede har, L97 for grunnskolens vedkommende, gir både adgang og oppfordring til dette. I alle tilfelle må vi håpe vi får en bred og engasjert debatt når departementet nå har sent sitt prosjekt ut på høring. Her ligger det an til en kamp som mange bør delta i.